Økonomisk fast food

Verdens øyne er rettet mot USA, der Donald Trump nok en gang har blitt president – et urovekkende signal om dagens Amerika. Men det er ikke det første signalet, ei heller det tusende.

Det moderne USA har i flere tiår blitt mindre og mindre stabilt. Tilliten til institusjoner og medmennesker har nådd historiske bunnivåer. Den politiske polariseringen er ekstrem, og trusler om sosial uro er aldri langt fra nyhetsbildet.

Det er ingen tilfeldighet.

Økende ulikhet preger hele den vestlige verden, men det er klart mest påfallende i USA. Der tjente de rikeste 1 prosent hele 21 prosent av landets inntekt i 2020, betydelig høyere enn i Europa, hvor gjennomsnittet er rundt 11 prosent.

Ingen vesteuropeiske land har vært høyere enn 15 prosent siden andre verdenskrig. Når det gjelder økonomisk ulikhet i den vestlige verden, troner USA alene på toppen.

Den ulikheten setter direkte spor i samfunnet. Den svekker demokratiets grunnpilarer, øker politisk polarisering, og undergraver tilliten mellom mennesker. De aller fleste nordmenn deler disse bekymringene, noe nylige NHH-spørreundersøkelser bekrefter.

Rota til det norske samfunnet ligger i å ha forstått dette – vi vet at lav ulikhet rett og slett er effektivt.

Samtidig står USA overfor akkurat disse utfordringene. I vår foreleste jeg om økonomisk ulikhet på U.C. Berkeley, og kontrasten var slående. Hjemløsheten har tatt over gatene, mistilliten er skyhøy, og studentene vet ikke hvordan de kan stole på systemet eller begynne å forbedre situasjonen.

Folk lever rett og slett forskjellige liv. Samfunnsstrukturene forfaller, og hverken rik eller fattig kan løse de umulige flokene.

Men dette er slett ikke et nytt fenomen – selv om det stadig forverres. Det er heller ikke skapt av Trump.

På 1980-tallet var ulikheten i USA omtrent den samme som i dagens Europa. Kapitalismen vant den kalde krigen, amerikanerne jublet, og nettopp det ledet til en stor aksept for ulikhet og mistillit til institusjoner. Et par tiår med regressiv skattepolitikk og knusing av fagforeninger senere er vi hos Trump.

Politikken som økte ulikheten var populær – dette handlet ikke om en elite som gikk mot folkets vilje.

Men planen har vist seg å være den økonomiske versjonen av tomme kalorier. Deilig i øyeblikket, kjedelig et par tiår senere.

Følelsen av urettferdighet er nå umulig å unngå i USA. Det er nemlig en ond sirkel: Folk som føler seg fanget i et urettferdig system er sjelden prinsippfaste. Da øker urettferdigheten igjen, prinsippene blir skjøvet enda lenger under teppet, og urettferdighetene blir enda større.

Det rammer kanskje særlig politikere og journalister. Mediesystemet i USA er blitt drevet av klikk og profitt, uten respekt for journalistiske prinsipper.

Politikere er mer opptatt av gjenvalg enn forbedring av samfunnet – derav frustrasjonen som ledet til Trump. Men dette handler ikke om svake enkeltmennesker. Det er vanskelig å være prinsippfast i et prinsippløst samfunn.

Sosiale medier forsterker disse trendene, både i USA og i Norge. Færre ser på Dagsrevyen og flere ser på TikTok. Og Instagram og Snapchat – amerikanske produkter som importerer amerikanske verdier. Enkelte seriøse aktører blir overskygget av en flom av misvisende og sensasjonspreget innhold. Politikk og sosiale relasjoner i fast food-form, rett og slett.

Det er farlig. Vi må tørre å snakke om løsningsmuligheter som kan virke ekstreme – som aldersgrenser, å begrense politisk innhold på sosiale medier, eller til og med å fjerne «feed»-funksjonene som mater oss med algoritmeavgjorte videoer.

Kanskje ekstremt, men det finnes ingen naturlov som tilsier at vi må la sosiale medier påvirke oss i den grad de gjør.

Samtidig er det aller viktigste at vi verner om den særnorske økonomiske likheten. Den har lenge vært en stille ryggrad i vår stabilitet og vår tillit til hverandre.

Staten har prioritert å utdanne alle, og det har fungert; de aller fleste nordmenn er fornuftige samfunnsborgere med allmennkunnskap og gode verdier. Det gir oss stabilitet, og lar oss stå støtt i møte med kriser.

Vi kan være uenige uten å rive hverandre i filler. Vi har et felles grunnlag, selv i våre forskjeller.

Vi må sørge for å beholde den likheten. Det kommer ikke til å være enkelt, eller billig. Det koster å skape økonomisk likhet. Det koster når fagforeninger streiker, eller de rikeste drar til Sveits.

Men likheten skaper også fordeler som er vanskelige å se. Et stabilt samfunn flere tiår senere, for eksempel. Pålitelige nyhetskilder. Mangelen på en norsk Trump.

Vi må være villige til å betale for disse fordelene. Vi må rett og slett spise grovt brød.