Dette er krise!

I lang tid har keeper og forsvar vært den store diskusjonen rundt det norske landslaget.

I skyggen av stadig mer spennende offensivt arsenal, har det blitt pekt på at de fem bakerste plassene på det norske herrelandslaget ikke er i nærheten av å holde samme nivå.

Verdens beste spiss helt fremme. Alexander Sørloth som stadig blir bedre. Antonio Nusa og Oscar Bobb på vei opp og frem. Ødegaard som har befestet sin posisjon blant verdens beste fotballspillere.

Det er jo heller ingen enkel øvelse for våre bakerste menn å holde tritt.

Vi kan ikke forvente, i lille Norge, at vi til enhver tid skal utvikle spillere på det nivået, i alle posisjoner.

Det vi derimot har mulighet til, i likhet med alle andre fotballag, er å gjøre summen av de elleve spillerne som enhver tid går på banen, til mer enn elleve.

Det er krise

Relasjonelle ferdigheter trumfer alltid individuell kvalitet. Og er det ett sted på banen dette er viktigere enn alle andre steder, er det i forsvaret.

Det kan dessverre Ståle Solbakken nå bare drømme om å jobbe videre med på denne samlingen.

Fire av de fem spillerne som startet forrige landskamp, er denne gang ikke med i troppen i det hele tatt. En svært gyllen mulighet til å jobbe videre med å bygge det som vi er avhengige av at blir en forsvarsmur, er borte.

Og det er krise for Ståle Solbakken og co.

I samtlige gode fotballag jeg selv har vært en del av i min karriere, har det alltid vært en stødig sisteskanse, samt en forsvarsfirer foran som har samhandlet som en enhet.

Uvurderlig

Spillere som individuelt ikke alltid har vært i nærheten av de beste i norsk fotball, men som sammen har fremhevet hverandres styrker og skjult hverandres svakheter.

Og den tryggheten dette gir videre fremover i banen, er uvurderlig.

Mainz, Brentford, Rennes, Sevilla, Dortmund, AZ Alkmaar. Dette er klubbene noen av våre fremste forsvarsspillere spiller for.

Ikke kom og fortell meg at du ikke er god når du spiller der. Og ta gjerne en titt på en del av våre motstandere i landskampene.

Individuelt sett står vi ikke så voldsomt mye tilbake for så fryktelig mange, utenom de helt fremste nasjonene. Det er helt klart at det er i det relasjonelle det skorter.

Ståle Solbakken sto i det, tross enormt mye kritikk, med Stefan Strandberg som bankers på det norske landslaget.

Årsaken til dette, var jo nettopp det jeg er innom. Han mente klart og tydelig at Strandberg kunne løfte totalen i det bakerste leddet, til tross for noen individuelle mangler.

Hans evne til å gjøre andre bedre, skulle komme Norge til gode.

Flere spørsmål enn svar

Det lykkes dessverre ikke, og dette året skulle brukes til å sette en ny konstellasjon. Et lite år senere, gjort at vi nærmest står igjen med flere spørsmål enn svar.

Håpet for Ståle og det norske laget ligger nå i at det kommer en eller annen og tar muligheten som nå har dukket opp. I fotball er det ofte tilfeldigheter som gjør at noen får sjansen, da handler det om å gripe den.

Jeg husker selv min første kamp fra start i seniorfotballen, for Strindheim i andredivisjon.

Seksten år gammel ble jeg plutselig kastet inn fra start. Min ene lagkamerat hadde skadet seg på gressklipperen om morgenen. Min gode venn og lagkamerat Gjermund Åsen måtte kaste inn håndkleet på oppvarmingen.

Den enes død, den annens brød

Nå ligger veien åpen, for den som får muligheten. Colin Rösler, Sondre Langås eller Torbjørn Heggem. Den enes død, den annens brød.

Egil Selvik kommer nok til å stå i mål. Ryerson er selvskreven, og Leo Østigård den ene midtstopperen.

Det er omtrent det eneste vi vet, og det store spørsmålet er hvem som skal spille midtstopper ved siden av Østigård.

Torbjørn Heggem er det eneste venstrebeinte alternativet bak. Forrige samling kom han inn som venstreback, men har siden den gang spilt en del venstre midtstopper for sitt klubblag West Bromwich, og prestert godt. Det tror jeg gjør at han fort kaprer den siste midtstopperplassen. Ryerson må nok dermed bruke sin rutine og spille på «feil» side. Holmgren Pedersen fortsetter som høyreback.

Jeg mener derimot at det nå er en ypperlig mulighet for å kaste Sondre Langås uti det, til tross for manglende internasjonal erfaring. Synk eller svøm. Han kan være fremtiden i det norske midtforsvaret.

Fotballfaglig er det også velbegrunnet. Langås er den eneste som innehar hurtighet nok til å matche Benjamin Sesko i en avgjørende løpsduell.

Kritikken vil komme

Østigård kan være aktiv i duellspillet og offensiv i sitt forsvarsspill, vel vitende om en lynhurtig Sondre Langås klar til å rydde opp i rommet bak.

Samtidig kunne vi da fått en naturlig venstreback med venstrebein, i Torbjørn Heggem, og Ryerson i vant rolle på høyre.

Ja, undertegnede ser Langås med Viking-briller hver eneste dag. Ta med det inn i ligningen, hvis du vil.

Ståle Solbakken har fått servert sine utfordringer. Denne, inn mot en ny veldig viktig landslagssamling, er kanskje den største.

Uten treninger eller spesielt tid til å øve, må magefølelsen stemme. Hvis ikke er håpet om nasjonsligaseier ute.

Og kritikken vil komme.

Igjen.

Norges kamp mot Slovenia har kampstart 20.45 torsdag kveld. Kampen kan du se på TV 2 eller høre på NRK Sport.