Det siste oppdraget

I VG-fotografens leilighet i Oslo sto alltid bagene med fotoutstyr og bagasje klare.

Førstehjelpsutstyret, den skuddsikre vesten, hjelmen. Alt lå ferdig pakket.

Da NRK var på besøk i januar viste Harald fram permen med pengesedler med ulike valuta fra hele verden. India, Libanon, Israel, Ukraina, Irak.

Han visste hvor viktig det var å være forberedt og ha orden.

På det meste hadde VGs fotograf 280 reisedøgn i året, alltid til et sted det var krig, krise eller katastrofe.

Han var en levende legende, et forbilde, også utenfor pressemiljøet. Den eneste pressefotografen i Norge som har vunnet Den Store Journalistprisen og blitt unevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.

Men nå er det slutt, Harald Henden tar ikke flere bilder.

Truffet av kulene

Det var oktober 2023, rett etter at krigen mellom Hamas og Israel startet.

Den erfarne VG-fotografen reiste av gårde, selv om han ikke kjente seg i form. Å bli hjemme i Norge når noe viktig pågikk ute i verden, var uaktuelt.

Ingen visste at dette skulle bli det siste jobb-oppdraget.

Harald fotograferte israelske soldater, ødelagte hus og spor etter blodige angrep på grensa mot Gaza. I Kfar Azza lå det døde i gatene fremdeles.

Samtidig kjente han at noe var galt, noe murret i kroppen.

Han ringte hjem til sin gode venn Morten Rostrup i Leger uten Grenser, som også jobber på Ullevål Universitets Sykehus. Rådet han fikk var å komme seg hjem.

Men Harald ville jobbe mer, selv om han følte seg slapp og begynte å bli gul i øynene. Han oppsøkte en lege i Israel og fikk samme beskjed. Symptomene kunne tyde på at noe var alvorlig galt.

Nå gikk det raskt.

Harald fløy hjem, ble innlagt på sykehus og undersøkt. Røntgenbildene ga svaret: En svulst på bukspyttkjertelen. En av de mest alvorlige kreftformene som finnes.

Krigsfotografen som hadde overlevd reiser til de farligste hjørner av verden var plutselig satt ut av spill.

Men det var et lite håp.

Legene sa det kunne gå bra dersom kreftsvulsten i magen var mulig å operere vekk. Det ble tatt prøver, og så var det bare å vente.

Han hadde hatt flaks i uflaksen før.

I 2001 ble Harald skutt av israelere på Vestbredden. En gummikledd stålkule traff han i bakhodet, og sendte han på sykehus med et dypt kutt og hjernerystelse.

Redselen han følte da han ble truffet, viste seg å bli en viktig erfaring senere.

I diktatorens badekar

Som ungdom drev Harald med fjellklatring, og han begynte å fotografere kameratene i fjellveggen. Ikke sånn som de andre, nedenfra og opp, hvor du ser mest bakenden på den som klatrer foran deg. Harald tok bilder som ble lagt merke til, og det var slik det startet.

Han likte spenningen og den kalkulerte risikoen i bratte fjellvegger, fortalte han til NRK.

Det å mestre fare, minimere risiko for at det kunne gå galt, viste seg å være noe Harald var god til. Fra 1987 jobbet han som fotograf i VG, og ble sendt ut i verden, til Kuwait og Gulfkrigen.

Sjefene i avisa forsto raskt at unge Henden var en mann som taklet å ha det ubehagelig og som alltid kom hjem like hel.

Da USA i 2003 invaderte Irak, var Harald en av få fotografer til stede i Bagdads gater.

Han tok bilder da soldater dusjet i marmorbadekaret i palasset til diktatoren Saddam Hussein.

Konflikten Harald dekket flest ganger er den mellom Israel og Palestina. Ofte kalt verdens vanskeligste konflikt.

Han var der da det smalt i 2006, 2008, 2009, 2012, 2014 og 2018.

Ved Khan Younis sør i Gaza fotograferte Harald en ung palestiner som kastet stein mot det israelske grensegjerdet.

Lufta var tjukk av svart røyk fra påtente bildekk.

Bildene han tok, viste at han ofte gikk tett på. Det innebar at han ofte ble redd. Men frykt er en naturlig del av hverdagen når du jobber i områder med krig og konflikt, mente Harald. Han sa det handlet om å klare å kontrollere frykten. Da kunne den brukes til noe positivt.

– Frykten gjorde meg enda mer forsiktig. Så jeg ikke gikk over grenser og gjorde situasjonen farligere.

Den aller verste dagen på jobb

14. januar 2008 rammet terror sju norske journalister på reise i Afghanistan.

Harald hadde akkurat sjekket inn. Bak høye murer lå et fem stjerners hotell med hvite marmorgulv og spa. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var også der. Hotell Serena var det tryggeste stedet å bo i Kabul, ble det sagt.

Plutselig hørtes skyting og eksplosjoner. Terrorister fra Taliban gikk til angrep.

Harald fikk se en hardt skadet mann på gulvet i resepsjonen. Han satte seg på kne for å hjelpe.

Noen ganger er førstehjelp viktigere enn å dokumentere hendelsen.

– Det var først da jeg oppdaget at det var Carsten Thomassen som lå der, forteller Harald i NRK-podkasten «Skuddene på Serena».

Journalisten fra Dagbladet hadde en intervjuavtale med Støre, da terroristen begynte å skyte mot ham. Den 38 år gamle tobarnsfaren ble livstruende skadet.

Harald måtte improvisere for stanse blødningene. Han hadde lært avansert livredning og nå fikk han bruk for kunnskapen.

Først halvannen time senere kunne Harald og de andre norske journalistene frakte båren med Carsten til et militærkjøretøy, og så til sykehus.

De var lettet og trodde de hadde klart det.

Men selv om de hadde gjort alt de kunne for å redde kollegaen, døde Carsten Thomassen av blodtapet senere på kvelden.

Å fotografere et døende barn

Få så flere døde kropper, flere kriger, massegraver og naturkatastrofer enn Harald Henden. I 35 år jobbet han som krigsfotograf, og ofte måtte han forklare hvordan han orket jobben sin.

Hvordan det var å løfte kamera, fokusere, eksponere, når motivet foran han var et lite barn som snart ikke orket å trekke pusten.

Sultkatastrofen i Sør-Sudan i 1998 ble noe av det vanskeligste.

I 48 timer var VGs team tett på hungersnøden i landsbyen Ajiep. Små, skrøpelige kropper sultet i hjel mens de lå i kø for å få hjelp.

Det var gått for langt, de kunne ikke reddes.

Hver morgen var det mange som måtte begraves.

Inne i ei stråhytte, omgitt av familien, sluttet ettåringen Manon å puste. Harald fikk lov til å være der. Han tok bilder av moren som la seg på jordgulvet og gråt da hun forsto at den lille jenta hennes var død av sult.

– Hvis jeg klarer å ta ett bilde som vekker følelser hos seeren, så er jeg fornøyd. Målet er at bildene fører til noe, sa Harald om engasjementet som fulgte.

Det ble fem sider i VG, og innsamlingsrekord for hjelpeorganisasjonene. Haralds bilder åpnet nordmenns øyne, og lommebok.

Etterpå gjorde han som han pleide. Puttet grusomme inntrykk, egen gråt og maktesløshet i en mental skuff og lukket igjen.

Sånn taklet han å jobbe i elendigheten.

Han skrudde av og på. Skilte mellom å være på jobb og ikke være på jobb. På fagspråk kalles det å kompartementalisere: Det du har opplevd ligger der, men du klarer å legge inntrykkene til side når du er tilbake i hverdagen.

Noen av det han likte best å koble av med hjemme var fallskjermhopping. Harald hadde mer enn 3800 hopp og var instruktør.

Men noen sanseinntrykk var umulige å putte i skuffen, selv for den erfarne Harald.

– Lukten av død. Særlig lukten av gammel død klarte jeg aldri å venne meg til.

Han spurte alltid om lov før han fotograferte. Ofte ved hjelp av enkelt kroppsspråk. Blikket, hendene, han løftet kamera opp for å vise, og ventet på et nikk tilbake.

Nesten ingen sa nei.

– Folk vil som oftest fortelle historien sin, de vil at verden skal få vite hva som har skjedd, sa Harald.

Han fotograferte oftest dem som ble rammet av krig og konflikt. Ikke selve krigshandlingene.

Og alle han tok bilder av fikk navnet sitt på trykk. Selv om de bare var fire uker gamle

Som de underernærte tvillingene, Mariam og Eman, i Irak.

På en klinikk i Mosul forsøkte Leger uten grenser å redde spedbarn som sultet. Det nyfødte søskenparet lå tett sammen, med en liten myggnetting over ansiktene.

Harald vant flere priser, og fotografiet av faren med avkappede hender som klemmer den lille datteren sin, ble kåret til Årets bilde 2000.

I Sierra Leone myldret det av mennesker uten armer, bein, lepper og tunge. Ved å lemleste forsøkte rebeller å hindre befolkningen i å stemme ved valget.

Juryen skrev at Harald Henden formidlet varme og kjærlighet i en brutal verden.

Det siste oppdraget

Etter ti dager ved Gaza-grensa i oktober i fjor, reiste Harald hjem til sykehus og kreftdiagnose.

Selv om han var forsiktig med googling og grubling, visste han at uten operasjon kunne han ikke overleve.

Åtte av ti som får kreft i bukspyttkjertelen dør i løpet av få måneder.

– Jeg ble satt ut da jeg fikk beskjeden. Ikke bare at det var kreft, men at det var den verste typen, sa Harald. Han tok imot NRK hjemme i leiligheten sin, tre måneder etter at han fikk dødsdommen.

Han bodde alene, hadde verken kone eller barn. Sånn ble det bare, jobben tok det meste av livet hans.

En kort stund var det håp om at svulsten kunne fjernes, men nye prøver viste at kreften hadde spredd seg. Det nyttet ikke med operasjon likevel.

De fleste lever 2–6 måneder etter å ha fått denne diagnosen. Harald takket ja til livsforlengende behandling, cellegift, som ga han noen måneder ekstra.

Han valgte å være åpen om sykdommen, og stilte opp til utallige intervjuer i aviser, radio og TV.

Som fotograf i over tretti år hadde han levd av at andre sa ja til å fortelle. Nå ville han møte kolleger og publikum på samme måte.

Harald kalte det uflaks at akkurat han ble syk. Men ikke urettferdig.

– Jeg har sett så mange bli rammet av brå og brutal død, og de har vært mye yngre enn meg. Jeg har fått leve i 63 år, det er ikke så verst det.

I mars 2024 fikk han pressefotografenes ærespris, og i mai ble Harald Henden tildelt Fritt Ords pris for sin sterke innsats for ytringsfriheten.

Samme måned ble mange av de beste bildene hans utgitt i fotoboka, «The human eye».

Også de som ikke lever, skal vises respekt, sa Harald.

– Bilder må tas på en måte som gjør at den døde beholder sin verdighet.

Å fotografere omkomne og drepte var aldri det verste for Harald. Tøffest av alt var å møte pårørende i krise og dyp sorg.

– Det å dø er ganske enkelt. Det å sitte igjen er veldig mye vanskeligere.

Harald Henden døde stille og fredelig på Diakonhjemmet sykehus onsdag 3. juli klokken 11 med sin gode venn Morten Rostrup fra Leger Uten Grenser ved sin side.

• Les også: Harald Henden er død