Det handler om å leve: Sviket mot barna

Byutvikling handler ikke bare om å bo, det handler om å leve. Mangelen på idrettsanlegg i Oslo er en varslet katastrofe.

Mamma Marita Ramstad og Kristoffer (10). Kristoffer er en av de mange som ikke fikk plass hos Hasle/Løren fordi kapasiteten var sprengt. Foto: Hallgeir Vågenes / VG

tirsdag 28. mai kl. 18:31

Historiene fra Løren er hjerteskjærende. Betongen er på hjemmebane, barna avspises med bortforklaringer. 

Det burde ikke gå an å nesten tidoble en befolkning, uten å samtidig ivareta et tilstrekkelig fritidstilbud til barn og unge. Men akkurat det har skjedd i en av hovedstadens største vekstområder.

Men hvordan havnet vi der at de små ble sviktet i jaget etter å utvikle alt annet enn fotballbaner?

Spørsmålet har ikke et enkelt og entydig svar. Boligpolitikk er komplisert, og de folkevalgte er raske med å sette i gang pekeleken. Når du hører forklaringene fra ulike partier, fremstår det åpenbart at mangelen på helhet har vært ødeleggende.

Idrettspolitikk må sees i sammenheng med andre valg, om aktivitet skal få nok plass. Én ting er å sikre folk nok steder å bo, men det henger sammen med hvordan de skal få skape gode i liv i nærmiljøene.

Et av problemene kan være å få nok bevissthet rundt bygging baner som først vil se dagens lys flere år frem i tid. Disse banene vil bli viktige i hverdagen for folk det er lenge til blir stemmeberettigede. Hvordan få tankegangen langsiktig nok?

Kampen om å fordele ansvar reparerer uansett ingen knuste fotballdrømmer.

En del av forklaringen handler nok om at idrett for ofte havner i bakleksa i det offentlige ordskiftet. 

Idrettskretsen og klubbene roper så høyt de kan, men det er ikke alltid så lett å nå opp i kampen mot andre hensyn. Behovet for nye boliger er skrikende i hovedstaden. Det trengs skoler, barnehager og diverse infrastruktur, i tillegg til at andre fritidssysler enn fotballbaner ønsker plass og rom.

Kampen om arealene er hard på Løren. Foto: Hallgeir Vågenes / VG

Men selv om det ikke er mulig å få alt man ønsker seg, burde det ikke være slik at idrett havner så langt ned på prioriteringslisten som vi for ofte ser i Oslo. Løren er et ekstremt eksempel, men det store bildet i hovedstaden viser at anleggsmangelen handler om mye mer enn den krisen her.

VGs artikkelserie har kartlagt store forskjeller mellom øst og vest i byen. I tillegg er den generelle anleggssituasjonen i byen kritisk, sammenholdt med tilstandene andre steder i landet.

Dette har vært fremme en rekke ganger gjennom årene, men fortsatt er det stort problem at tilbudet ikke matcher etterspørselen i en by med stort befolkningspress.

Noe kan skyldes at de kravene til kommunene er for lite konkret formulert, andre årsaker kan komme av finansieringsformer og etterslep.

Selve modellen der idrettens organer vil være så autonome, samtidig som trangen til fellesskapets midler er så stort, kan være en oppskrift på ansvarsfraskrivelse.

Jeg tror at et av de største problemene bunner i at så mye av idrettens midler kommer fra det folk taper til Norsk Tipping.

Idrettsbevegelsen omfavner systemet. Men kanskje hadde det vært lettere å låne politikernes ører dersom politikerne var tettere på idretten i hverdagen.

Det kan oppleves som greit at midler kommer av seg selv utenfor den store debatten, men et slikt system kan også vise seg å bli en bjørnetjeneste.

I det minste kunne vi trengt en dypere diskusjon om hvordan idrett finansieres best, gjennom de mange ulike kanalene på forskjellige nivåer.

Akkurat hva gjelder Løren, er det forhåpentligvis omsider et lys i tunnelen. I det reviderte Oslo-budsjettet tilføres det 104 millioner kroner til idrett. Utredning av ny bane på Økern/Løren er blant tiltakene som tilgodeses, i tillegg til blant annet utbedring av kunstgressbaner.

Løren-krisen burde selvsagt vært løst for veldig lenge siden, lenge før barn måtte avvises fordi kapasiteten er sprengt.

Akkurat her er i det minste sent betydelig bedre enn aldri.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.