Den neste Haaland

Bak oss ligger en sommer med sol, bading og små rygger prydet av Mbappé, Haaland og Messi løpende rundt i landet. Med EM i fotball som et av høydepunktene, er motivasjonen på topp for å satse mot en fotballkarriere.

Men like sur som eimen av min sønns fotballutstyr, er den stadige lukta av at det er noe råttent «in the state of Denmark», eller norsk barneidrett om du vil. For det er nemlig det det er, barneidrett, frem til det året barna fyller tolv år.

Norges Fotballforbund viser til idrettens bestemmelser om barneidrett når idrettens verdier omtales. Her står det tydelig at «Idrettens barnerettigheter gjelder for alle barn, uten forskjellsbehandling»

Likevel toppes stadig lag, det skal hospiteres opp i aldersklasser og utviklingstrinnene må tas minst tre av gangen for at seks- og åtteåringer skal få «god nok» matching. For det er jo så gøy å være god.

Men det er ikke like enkelt å bli god når man kun er en statist i filmen om talentenes vei til de største fotballklubbene i Europa.

Bare ha det gøy

På den videregående skolen jeg jobber på, er det svært få av de drøyt 800 elevene som driver med idrett. Kan det ha en sammenheng med det som skjer i barneidretten?

Saker har flere sider, det vet vi, og det finnes mange trenere der ute som gjør en fantastisk innsats for barna våre, som er tålmodige og rettferdige, selv når det renner inn mål imot.

Jeg har for så vidt ingen problemer med å se trenerpappaens argument når han snakker om differensiering, akademiopphold i utlandet og viktigheten av å legge til rette for poden.

Men ser du min side av saken når du spør meg: «Å ja, du er en sånn som er opptatt av at de bare skal ha det gøy?» Jeg er usikker.

Det er nok lett å bli blendet når man ser sin egen diamant skinne i sommersola.

Etter scoringer feires det med å hysje mot besteforeldrene til motstanderne, det ropes «siuuu» som Cristiano Ronaldo. De kan virkelig lage show disse små fotballspillerne.

La barn være barn

Jeg er helt for å legge til rette. Det er jo vår oppgave som foreldre. Vi gir fotball i bursdagsgave, og selv om vi aller helst egentlig vil nyte en kopp kaffe i fred og ro foran mobilen, blir vi med på løkka for å ta rollen som stjernespillere som Courtois, De Gea eller, etter eget ønske, Peter Schmeichel.

Men du legger også til rette ved å la barnet ditt klatre i trær istedenfor å se på YouTube. Eller kanskje ungen var så opptatt med å lage heksesuppe at treninga ble glemt? Shit, der røyk den karrieren i utlandet.

Du legger til rette ved å la barnet ditt få være et barn. For barn har store drømmer.

Mange jenter og gutter fantaserer nok om å putte inn det avgjørende målet i Champions League-finalen, der de sitter på trappa og rister gummigranulat ut av skoene.

Da Dagny Mellgren scoret på golden goal og seieren mot USA i OL-finalen i Sydney var et faktum, satte det virkelig fart på mine drømmer om å en gang gjøre det samme.

Spoiler alert: Det skjedde ikke (og jeg tror det er for seint nå). Jo visst, det ga meg motivasjon til å trosse gedigne myggsvermer i Indre Finnmark for å oppnå ny trikserekord, og kanskje gjorde det meg bedre. Men viktigst av alt, husker jeg en morfar som la til rette og vekte meg klokka fire om natta, så jeg fikk sett den kampen i Australia.

Veien mot toppidretten

1–2 av 15.000 norske fotballspillere ender opp på landslaget. Så ja, det finnes faktisk en mulighet for at det er nettopp din lille De Bruyne som greier det. Og ja, de som oppnår suksess i sporten er ofte gode som barn.

Forskning på feltet viser imidlertid at talentsatsing skaper svært få toppidrettsutøvere og er den viktigste årsaken til at barn slutter med idrett.

Veien mot å oppnå drømmen er altså lang og kronglete. Det er altfor mange som tror at poden kan bli den nye Haaland.

Hindre vil dukke opp uansett om du bare er den forelderen som støtter dine barn ved å kjøre til kamp og framsnakke de positive idealene i idretten, som vennskap og gode holdninger. Eller om du selv tar del i drømmen om at ungen din skal bli toppspiller. Du kunne jo spilt i Premier League, du også, hadde det bare ikke vært for den schlattersen.

Barna slutter

Noe som har betydelig lavere odds enn at pjokken blir nominert til gullballen, er at han skal bli stor. De andre på laget også, selv om de nok ikke spiller fotball lenger. Ei heller driver med annen idrett.

Kan det ha noe å gjøre med at de fra de var seks år måtte se venninna «hospitere opp», mens de selv aldri var god nok? Eller fordi han da han var åtte år ikke fikk spille like mye som de beste på laget?

Et stort problem i dag er den kollektive inaktiviteten blant unge håpefulle, som tilbringer dagene sine i lyset fra en skjerm.

Kan vi gjøre noe på et tidlig stadium for å beholde barna våre lengst mulig i idretten? Kan vi tenkte litt mer langsiktig og for eksempel ikke hoppe over noen steg i den utviklingstrappa?

Gullfeber kan nok ramme de beste av oss, men det er ikke dermed sagt at man finner edelt metall. Men man kan gjøre betydelig mer skade enn nytte på veien.