Som lærer er dette min aller største drøm: En ryddig nyhetsportal med viktige temaer som inneholder tekster fra ulike medier.
mandag 3. juni kl. 08:36Det nye totalforsvarsrådet er at husstander skal klare seg i syv dager uten hjelp.
Samtidig overlates informasjon og nyhetsformidling til algoritmer og tvilsomme sosiale medier.
Dette er ikke bare et svik mot våre barn og unge, men det undergraver også de verdiene vi er avhengige av som demokratisk fellesskap og samfunn.
Jeg er lærer i samfunnskritiske fag.
Etter nok et år med undervisning i Samfunnskunnskap, Sosiologi og sosialantropologi og Politikk og menneskerettigheter, vil jeg atter en gang løfte frem et hovedproblem:
Ungdommers manglende tilgang på redaktørstyrte medier og etterrettelige nyhetssaker.
Hvert år gjør jeg ved undervisningsstart et poeng ut av følgende på foresattmøtet: Den gjennomsnittlige elev har tilgang til en eller flere strømmetjenester som Netflix, Spotify, Disney+ og Viaplay.
Svært få har tilgang til VG, Aftenposten eller Washington Post (mange ikke nevnt, ingen bevisst utelatt) Jeg oppfordrer foresatte til å tenke over dette og gjøre noe med det.
Det hjelper sjelden.
I sommer blir jeg 50 år. I ti av disse årene har jeg jobbet i VG, og jeg innser at jeg er del av den siste generasjonen som opplevde papiraviser som relevant.
Jeg er også den siste generasjon som kan lese en nettavis og forstå hvorfor nettavisen ble organisert som den ble.
For papiravisgenerasjonene representerte nettavisene en teknologisk revolusjon som muliggjorde kontinuerlig nyhetsstrøm.
Mange av oss gamlinger skiller fremdeles mellom nyheter, kommentarstoff, underholdning og sport. Vi forstår at kontinuerlig nyhetsstrøm ser annerledes ut enn nyhetsstrøm prioritert etter viktighet.
Dette er et viktig poeng.
Da jeg jobbet i VG papir på 2000-tallet var det et mantra at VG var en avis som blandet lett underholdning med seriøst nyhetsstoff.
De av oss ansatte som hadde betenkninger med det lettbente, fant trøst i at leseren tross alt måtte bla seg gjennom mye viktig kvalitetsstoff før sport og underholdning.
Leseren ble dermed eksponert for det viktigste først. Dagsordenprinsippet sto høyt.
I dag er det ikke slik.
Leseren av VG risikerer tre saker om Northugs «liksombegravelse», Frank Løkes infantile selvrealiseringsprosjekt, og en sponset, men redaksjonsaktig tekst om orgasme for menn – før en nyhetssak om NATOS endrede vurdering av trusselen fra Russland.
Forsøker jeg som lærer å trekke ut viktige aktualitetstekster fra nyhetsstrømmen som elevene trenger for å ta stilling til sin egen samtid, opplever jeg at abonnement kreves.
Jeg har ikke alltid sympati med voksne som klager over betalingsmurene. Journalistikk koster – og som medborger har du et ansvar for å holde deg oppdatert.
Likevel, barn og unges informasjonstilgang bør ikke avgjøres av foresattes sosioøkonomiske status.
Utdanning skal være gratis, det har kunnskapsministeren slått fast. I en samtid hvor læreboken er utdatert året etter utgivelse trengs det proaktiv tenkning rundt hva dette gratisprinsippet innebærer.
Les også: Kartene som forsvant fra klasserommene
Jeg skulle ønske at elever kunne få tilgang til god journalistikk og godt kommentarstoff uten betalte abonnementer.
Jeg skjønner at noen må betale for dette.
Jeg har ingen formening om hvem som tar regningen, men vil appellere til stat, kommune, kunnskapsorganisasjoner og mediehus om å finne sammen for å utvikle løsninger.
Vi trenger en felles nasjonal portal som koordinerer tematisk organiserte nyhetssaker fra flere kilder med daglig oppdatering.
Elevers tillit til nyhetsmedier er ofte lav, og kunnskapen om samfunnsendrende hendelser må styrkes betraktelig. Det kan ikke kun være sosiale medier som styrer hvilken informasjon ungdommer blir utsatt for.
Som lærer er dette min aller største drøm:
En ryddig nyhetsportal med viktige temaer som inneholder tekster fra ulike medier. Innlogging knyttet til for eksempel Feide-systemet. Gratis for skolen. For samfunnets skyld.
Kanskje får jeg aldri ønsket oppfylt, men jeg har i alle fall sagt fra.