Dagen som endret oss

Det er en før og en etter terrorangrepet 22. juli for 13 år siden.

Frem til da var det en hel generasjon nordmenn som ikke hadde opplevd den politiske voldens grusomheter.

De fleste av oss var i den villfarelse at vår vellykkede, åpne, rike og trygge demokrati var det fremste forsvar mot de uhyrligheter som utspiller seg i andre land.

Både land vi kan og de vi ikke kan sammenligne oss med.

Vi kan ikke sammenligne oss med USA, men vi er likevel nært knyttet til stormakten. Der har politisk vold tatt livet av flere presidenter. Nylig unnslapp presidentkandidat Trump døden med en hårsbredd.

Vi vet fortsatt ikke om gjerningsmannen var politisk motivert. Uansett motivasjon er angrepet egnet til å påvirke den amerikanske politikken og USA i lang tid fremover.

Det er gjerne hensikten med den politiske volden.

I andre land har vi sett både drap, forfølgelse og tortur av politiske motstandere og kritikere.

Men, ikke her hjemme. Ikke i nyere tid. Ikke forvoldt av en av våre egne. Ikke før 22. juli.

ANGREPET AV TERROR: Daværende statsminister Jens Stoltenberg blir trøstet av Martin Kolberg som den gang var fungerende parlamentarisk leder i Ap. Her møtes de utenfor Sundvolden hotel ved Utøya dagen etter terrorangrepet. De var her for å være sammen med de overlevende og de som hadde mistet sine barn. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB

Få om noen hadde frem til da hatt fantasien til å forestille seg at en Arbeiderparti-hatende etnisk norsk høyreekstremist ville kjøre helt inn til regjeringsbygget med en bil lastet med 950 kilo sprengstoff.

At den bomben ville gå av og drepe åtte helt uskyldige mennesker, samt såre flere titalls andre.

Da grunnen rystet under beina mine i min egen leilighet åtte kilometer unna regjeringskvartalet trodde jeg det var torden. Men det var noe med lyden, jeg gikk ut på balkongen, men så ingenting.

Jeg satte på TVen, og så de første bildene av røyk som steg opp fra omtrent der jeg sitter nå. Det hadde vært en eksplosjon i Oslo sentrum.

Selv da hadde verken jeg, eller andre forutsetninger for å forstå hva som hadde skjedd. Og at dette bare var begynnelsen på det marerittet som skulle utspille seg den kvelden.

UBESKRIVELIG SORG: To dager etter massedrapene på øya har en gruppe sørgende ungdommer møtt opp på brygga ved Utvika Camping for å tenne lys og legge ned blomster. Foto: Sindre Thoresen Lønnes / NTB

For kort tid senere kom meldinger om skyting på Utøya.

Og før man i det hele tatt hadde klart å ta innover seg de rystende bildene fra ødeleggelsene og lidelsene i regjeringskvartalet, hadde terroristen Anders Behring Breivik rukket å skyte 69 mennesker til døde. Hovedsakelig barn og ungdommer.

Dette terrorangrepet var politisk motivert vold i sin ytterste, mest groteske form.

Terroristen ville ramme, ikke bare ledelsen, men hele Arbeiderpartiet og dets fremtid gjennom å angripe Ap-ungdommer på sommerleir. Partiet er fortsatt preget av en tapt generasjon politikere.

22. juli er blitt en del av våre nasjonale bevissthet.

Men, det vokser nå opp en generasjon som var for unge da terrorangrepet skjedde. De har ikke egne minner, slik vi andre har. Vi husker hvor vi var, og hva vi gjorde.

Vi vet hva vi kjente i dagene og ukene fremover. Traumet tok noe fra oss – den tryggheten vi hadde tatt for gitt. Særlig oss som ble født etter andre verdenskrig. Og det ga oss noe vi ikke hadde kjent på tidligere, en ny type frykt.

Frykt fortærer frihet.

I lang tid fulgte vi ekstra nøye med på hverandre, og omgivelsene. Men 22. juli ga også en lærdom, vi kan ikke ta våre friheter for gitt. Vi må beskytte dem til enhver tid.

For personer som bruker ekstrem vold for å forsøke å oppnå sine politiske mål kan skapes selv i en av verdens beste velferdsstater. Det trenger ikke være et land som er dypt splittet og med store økonomiske forskjeller, slik tilfellet er i USA.

Ett enkelt menneske kan forvolde ubeskrivelig skade.

DEN TAPTE GENERASJONEN: Mona Abdinur (18), ungdomspolitiker for AUF ble drept av Anders Behring Breivik på Utøya. Her blir hun gravlagt på et muslimsk gravlund i Oslo. Statsminister Jens Stoltenberg og kona Ingrid Schulerud deltok i begravelsen august det året. Foto: Krister Sørbø / VG

Det har vi også sett etter 22. juli. Philip Manshaus utførte et terrorangrep mot en moské i Bærum i 2019. Før det drepte han sin egen søster. Manshaus var blindet av hat, løgn og konspirasjonsteorier.

Den samme typen hat og politisk vold traff Norge igjen i 2022, da Zaniar Matapour utførte et terrorangrep mot to utsteder for de skeive i Oslo sentrum. To menn ble drept og 21 personer ble såret.

Vi skylder alle disse ofrene å gjøre vårt for å forhindre at det skjer igjen.

Det er ikke bare politi- og påtalemyndighetenes ansvar.

Ekstrem vold starter med ord før det utvikler seg til handling. Vi har derfor alle et ansvar for ikke bare å motarbeide løgn og konspirasjonsteorier – men også hvordan vi snakker om og til hverandre.

Hvordan vi møter våre argeste politiske motstandere og hvordan vi reagerer på politikk vi ikke liker.

De siste månedene har vi opplevd at noen av våre fremtredende politikere er blitt stanset, forfulgt og/eller utsatt for ubehagelig oppførsel og sjikane fra folk på åpen gate.

Dette har først og fremst vært unge mennesker som har vært uenig i politikken. Det er lov å protestere, både gjennom ord og demonstrasjonstog og ikke minst gjennom stemmeseddelen.

Men vi må vokte oss for politikerforakt. Den umenneskeliggjør ekte mennesker.

Umenneskeliggjøringen kan i ytterste konsekvens føre til ufattelige vold og terror.

Derfor må vi aldri ta oss råd til å legge 22. juli bak oss. Vi må fortelle om den, og vi må lære av den. For å beskytte oss selv, og det demokratiske, åpne Norge vi holder så kjært.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.