Briljant og banal. Bokanmeldelse: Kyrre Andreassen: «Ikke mennesker jeg kan regne med»

NÅR HUNNDYRET VÅKNER: Utsnitt av bokomslaget til boken «Ikke mennesker jeg kan regne med» som kommer ut denne uken. Foto: Gyldendal

Dette er en rasende og godt skrevet roman om en bedratt kvinne, men den setter tålmodigheten min på prøve.

• Gabriel Michael Vosgraff Moro

søndag 11. august kl. 11:00

Åtte år har gått siden Kyrre Andreassens forrige roman, brageprisnominerte «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges».

Boken var et sviende mannsportrett om en elektriker med prolaps satt til å undervise utlendinger i norsk.

Denne gang er det en kommuneansatt kvinne på rådmannens kontor som fører ordet.

Linda Hansen er en middelaldrende tobarnsmor som inntil nylig var gift med bilselgeren Svein. Etter tyve års samliv kommer det frem at han ikke lenger har følelser for henne.

Ikke nok med det. Svein har i skjul bedratt henne med bygdas syngende bimbo, Veronika Hagen, et enerverende kvinnemenneske han møtte i den lokale angstklubben etter en lengre sykemelding grunnet depresjon.

BOKANMELDELSE

«Ikke mennesker jeg kan regne med»

Forfatter: Kyrre Andreassen

Sjanger: Roman

Forlag: Gyldendal

Sider: 399

Pris: 449 kr.

Åstedet for denne menneskelige komedien er Nore og Uvdal kommune i Buskerud, men dramaet kunne antagelig ha utspilt seg hvor som helst i Bygde-Norge der mennesker har vært i konflikt med hverandre siden før de begynte i barnehagen.

Linda og Svein har vært sammen siden videregående. På et tidspunkt vurderte hun å forlate bygda og reise til Bergen for å studere juss, men hun ble værende.

Kyrre Andreassen (f. 1971) er utdannet cand.mag. ved Universitetet i Oslo med fagene idéhistorie, litteraturvitenskap og nordisk. Brageprisnominert for «Barringer» (1999) og «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» (2016), og i 2007 mottok han Sultprisen for sitt forfatterskap. Foto: Eivind Mo Andreassen/Gyldendal

Dette offeret er naturligvis et sårt punkt for den en gang så ambisiøse skijenta med kallenavnet Teten.

I en rasende monolog som ofte er briljant, andre ganger skrekkelig uttværende, gir Linda sin versjon av hvorfor det gikk som det gikk.

Her får omtrent samtlige sambygdinger gjennomgå.

Venner blir fiender, gamle feider blusser opp og bygdedyret får virkelig kjørt seg. Sladderet sitter løst, alle har gjort noe mot noen og ingen er egentlig til å stole på. Linda er en forsmådd kvinne med hevntanker, men er hun egentlig til å stole på?

Kyrre Andreassen skriver et radikalt bokmål.

Dialektale uttrykk og uvanlige fremmord kommer på løpende bånd: «rasabalduser», «innviklativ», «røtin», «intrigant», «gveming» og «nebbenosefrøkener». Setningene flyter av sted med stor språklig selvtillit og musikalitet.

På sitt beste skaper forfatteren intenst pinlige scener med språklig overskudd og rammende psykologisk innsikt.

Andreassen har et velutviklet blikk for menneskelig dårskap og talende detaljer.

Dessverre har Linda en lei tendens til å vikle seg inn i lange sidespor som punkterer fremdriften. Da blir det noe enerverende og plaprete over romanen som setter tålmodigheten min på prøve.

Det er synd, for det er mange gullkorn innimellom, og jeg har sjelden lest en mannlig forfatter skrive frem en mer troverdig kvinnestemme.

Linda føles ekte, bygda som skildres likeså.

Så må jeg likevel stille spørsmålet: Blir det rett og slett for banalt og hverdagslig?

Såkalt realistiske portretter av vanlige folk i krise, er ikke akkurat mangelvare i norsk litteratur. Det jeg savner er nye perspektiver og forunderlige tanker, rett og slett forfattere som litterært og intellektuelt skriver seg ut av den psykologiske realismen og overrumpler leseren.

«Ikke mennesker jeg kan regne med» befinner seg trygt innenfor hovedstrømmen i norsk samtidslitteratur. Det er et sted jeg helst ikke oppholder meg for lenge av gangen.