Blir teateret seigpint i hjel?

Nei, skulle man ikke bare lagt det ned, da?

Det er nok noen som tenker slike tanker om dagen, om Oslo Nye Teater. Teatret har vært i økonomisk krise i årevis, men aldri så dyp som nå. Denne måneden måtte hovedstadens tredje største teater innrømme at de ikke ville klare å drive til høsten hvis de ikke fikk økonomisk nødhjelp.

Det fikk de, i form av 30 millioner kroner fra kommunen. Men med nødhjelpen kom et krav. For å få pengene, må teateret utrede to alternativer for å drive med en dramatisk økonomisk nedskalering. Teatret nekter, og mener at det i praksis vil være å undertegne sin egen dødsdom. At byrådet i Oslo berger dem bare for å slakte dem.

Det har i det hele tatt vært mange steiner å snuble i de siste tiårene. Oslo Nye vokste frem som et teaterhus for komedier og musikaler. Mange av de som vil le, går nå for å se standup, og de som vil se en musikal, trekker til de store scenene på Det Norske Teatret og Folketeateret.

I kulturen som sådan har det blitt vanskeligere å selge det vi kan kalle mellomnivået, historiene for et voksent publikum som ikke er blant det mest folkelige og ikke det mest avanserte.

Og i kommunen sukker de og påpeker at de ikke bare kan trylle frem penger heller, og at det er nok av andre som kunne tenke seg en håndfull av de nitti millionene som Oslo Nye Teater får hvert år.

Oslo Nye tilhører i tillegg et felt som ble rammet hardt av pandemien, og som enda ikke er kommet til hektene igjen.

For nedstengningen gjorde noe med oss. Det var som om mange av oss glemte noe underveis. At det faktisk er mulig å løpe hjem en helt vanlig torsdag og kaste i seg middagen fordi vi har teaterbilletter i kveld.

Så da er det kanskje like greit å stenge igjen krana, først som sist? I stedet for å kaste penger etter en butikk som ikke går rundt?

Men hold rødvinsglasset mitt.

Noe som er lett å miste av syne i all ståket er at både teater generelt og Oslo Nye spesielt faktisk er ordentlig populært. Hva angår teater, så har teaterbesøket i Oslo sunket fra et ekstremt høyt nivå til et nivå som fremdeles er mer enn respektabelt.

Et lett resignert teatermenneske sa nylig til meg at «det er flere som går på teater i Oslo enn som går for å se Vålerenga spille». Det var uimotståelig å prøve å finne ut av om det stemte.

Det er naturligvis egentlig ikke sammenlignbare størrelser, fordi Vålerenga spilte femten seriekamper på Intility Arena i fjor, mens det ble spilt teater flere steder i Oslo nesten hver kveld. Men likevel.

En rask telefon gjorde det klart at det ble kjøpt til sammen over 155 000 billetter til Intility i fjor, mens det ble solgt over 1,3 millioner billetter til teatrene i Oslo og Operaen i Bjørvika.

Rundt 122 000 av disse billettene ble solgt til Oslo Nyes forestillinger, pluss rundt 20 000 på turné. De siste årene har de tre forestillingene «Så som i Himmelen», «Kristiania Magiske Tivoliteater» og «Evita» vært suksesser, og trukket over 120 000 besøkende til teateret.

Problemet er nemlig ikke at folk ikke liker teater. Problemet er at teater er dyrt å lage, og at teatrene merker prisveksten og lønnsveksten i samfunnet mer enn mange andre kunstarter. På teateret må profesjonelle folk opp på scenen og ned i orkestergrava hver kveld. Det skal være lys og lyd og varme i store rom. Høye strømpriser rammer hardt.

Oslo Nye Teater strever også med at de er det eneste teateret i Norge som er hundre prosent eid av kommunen sin. Slik ble det etter en hestehandel mellom staten og Oslo kommune i 1999. Da tok staten ansvaret for Nationaltheatret, mens kommunen overtok Oslo Nye, med et løfte om at teateret skulle styrkes.

Det spørs om det var en god idé. Staten skal ivareta kulturlivet på et nasjonalt nivå, og må legge langsiktige og stabile strategier for å få til dette. På regionalt eller kommunalt nivå vil et teater på en annen måte bli målt opp mot andre hensyn, ikke bare mot andre aktører på kulturfeltet, men også opp mot barneskoler og infrastruktur.

Tilskuddet til Oslo Nye, som de ber om å få justert og økt for å ta høyde for prisvekst og lønnsvekst, utgjør allerede over 23 prosent av hele Oslo kommunes kulturbudsjett. Iveren etter å ta fra andre aktører for å gi dem enda mer, er sånn passe.

Teatret vil på sin side si at de har vært underfinansiert i mange år. De er de eneste av byens teatre som betaler husleie. De har levd i årevis med høyere krav enn inntjening enn Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Enkelte kritikere vil nok også mumle i kulissene om at repertoaret iblant har vært utydelig. Nå og da preget av panisk publikumsfrieri. Merket av fattigdom.

Teatret gravde nok også en grav for seg selv da de under pandemien bestemte seg for å gi teaterpublikummet vouchers, altså en slags tilgodelapper, for billetter de ikke kunne benytte, i stedet for å gi dem pengene igjen.

Etter pandemien kom publikum tilbake med voucherne sine, og teateret måtte i praksis gi ut en haug med billetter gratis. Slik skjøv de noen av de negative økonomiske konsekvensene fra pandemien foran seg, og bidro til å skape dagens katastrofale økonomiske situasjon.

Tilliten mellom teater og kommune er ikke på noe toppunkt akkurat nå. I teaterbransjen spør man seg om kommunen egentlig vil kvitte seg med hele stasen, og forsøker å få teateret til å være med på å ta livet av seg selv. I kommunen ser man med skepsis på budsjettene teateret legger frem, som blir sett på som i overkant optimistiske.

Men når kommunen akker og uffer seg over å bli bedt om penger de ikke har, er det også mulig å påpeke at Oslo kommune får mer kulturliv gratis enn andre kommuner. Byen er full av teatre og museer som gjør det attraktivt å bo i Oslo, og som staten tar regningen for.

Å be kommunen ta ansvaret for en av dem, og gjøre kulturbudsjettet stort nok til å håndtere det, høres ikke nødvendigvis så helt urimelig ut.

Det er et slit å eie et teater. Men det er, fremdeles, for svært mange, en glede å besøke det.