Vil flere «ta en Biden»?

4 months ago 37

«It’s Joever!» («det er over, Joe!»), lød memene i sosiale medier lenge før Joe Biden faktisk valgte å trekke seg i brevet han publiserte på X/Twitter.

Bidens helse og alder, nådeløst blottlagt i den katastrofale debatten mot Trump i juni, akselererte kravene om at han måtte tre av i kampen for å få en ny presidentperiode i Det hvite hus.

Men det handlet også om behovet for fundamentalt å endre spillet ettersom motparten hadde en ledelse som virket nærmest urokkelig.

Demokratene måtte endre fokuset og fortellingen for å forsøke å unngå et uunngåelig nederlag – ikke bare i presidentvalget, men også i valget til ny kongress.

Bidens beslutning om ikke å søke gjenvalg kun fire måneder før valget kom som et sjokk, selv om den var ventet. Det manglet ikke på ord som «historisk» og «enestående» blant amerikanske eksperter og medieankere rett etter Bidens erklæring.

Ingen visste at det faktisk kom til å skje; alt var opp til hovedpersonen selv.

Men et lyn fra klar himmel var det knapt. Det partiinterne presset mot Biden var så stort at det kanskje ikke var noen mulighet for ham å fortsette i racet.

Hva som egentlig foregikk i partiets aller innerste gemakker de siste dagene før beslutningen må vi nok vente på fremtidige bøker for å få full oversikt over.

Men redselen for å tape ble til slutt for overveldende. Joe måtte ut av ligningen. Den respekterte, men svekkede presidenten var selve problemet.

Hva tenker du?Var det riktig av Biden å trekke seg? aÅpenbart! Han er altfor gammel.bNei, han ble presset ut av et desperat parti.cBryr meg ikke. USA-fokuset i norske medier er altfor stort.

Om spillendringstaktikken vil lykkes vet foreløpig ingen. Det er ekstremt vanskelig å måle hypotetiske problemstillinger, men de foreliggende gallupene tyder uansett på at Kamala Harris har en større sjanse til å vinne mot Trump enn det Biden hadde.

Hvis grepet lykkes, og Harris faktisk blir valgt som USAs første kvinnelige president, kan det danne skole for fremtidige valg.

Jeg vil tro at også norske partistrateger følger svært nøye med på det som skjer i amerikansk politikk nå. Ikke minst i Arbeiderpartiet, der misnøyen over dårlige målinger er konstant, tross et par småpene oppsving i sommer.

Man kan tenke seg et scenario våren 2025, kun måneder før stortingsvalget – der Arbeiderpartiet ligger stabilt i underkant av 20 prosent på målingene, samtidig som borgerlig side har et tydelig mandatflertall – ikke minst på grunn av et rekordstort Frp.

Som man sier i Ap: Noen av «oss» vil snakke sammen.

Jeg snakket nylig med en som kjenner Ap-kulturen svært godt, og som vet hvilke mekanismer som slår inn når det virkelig dunster krise på Youngstorget.

Jeg skisserte scenarioet, og svaret lød: «Da trenger vi en skikkelig gamechanger.»

Ja, de politiske systemene i USA og Norge er svært forskjellige. Vi har ingen president, og heller ikke direktevalg på statsminister. Personfokuset i USA er massivt sammenlignet med vårt trauste og jordnære flerpartisystem.

Men USA har alltid vært et kulturelt foregangsland, også når det kommer til politisk kultur. Presidenter som Ronald Reagan og Bill Clinton dannet skole langt utenfor amerikanske grenser. De politiske løsningene – og stilen – deres ble kopiert over hele Vesten.

Hvis det å bytte toppkandidat rett før valget viser seg å være en vellykket taktikk, kan «de som snakker sammen» i Arbeiderpartiet fort blåse i basunen.

Med andre ord: Det kan oppstå et visst press for å bytte ut lederen med en annen. Svært mange i Arbeiderpartiet tenker allerede dette: At Jonas Gahr Støre står i veien for virkelig å kunne snu de begredelige målingene.

Forskjellene på Biden og Støre er selvsagt enorme, ikke minst når det kommer til alder og helse. Men noe er også likt: Begge er mer respektert enn elsket. Og de skinner begge best på den utenrikspolitiske scenen.

Skulle Støre i et slik situasjon velge å tre av, ville han i likhet med Biden blitt møtt med dyp respekt fra partifolk og sympatisører landet over.

La meg understreke: Dette er en ren spekulasjon, kanskje også en vidløftig sådan.

Men når man ser energien Bidens retrett har utløst i de demokratiske partikretsene, så kan nok noen hver fristes til å forsøke samme løsning om det virkelig butter imot.

Den store gamechangeren er aller siste utvei. Men det er neimen ikke sikkert at det å «ta en Biden» blir et engangstilfelle.

Så kan man naturligvis innvende at sist gang Ap forsøkte et delvis lignende grep var i år 2000, da en hardt presset Thorbjørn Jagland trakk seg som statsministerkandidat og overlot scenen til Jens Stoltenberg.

Det gikk, for å være veldig snill, bare sånn passe bra.