Maja Lunde vil med boken «Skjerm barna» tvinge norske politikere ut av deres digitale dumskap.
onsdag 7. august kl. 00:00De siste årene har et stadig økende antall foreldre og fagfolk ropt opp om skjermers negative påvirkning på barns skole- og sosialliv.
Forfatter Maja Lunde er en kjent profil i denne debatten, og har sammen med blant annet IT-konsulenten Christer Veland Aas dannet fagnettverket Vev.
Med «Skjerm barna» gir hun ifølge bokens vaskeseddel «en tilstandsrapport på hele feltet barn og skjerm».
BOKANMELDELSE
«Skjerm barna»
Forfatter: Maja Lunde
Sjanger: Sakprosa
Forlag: Kagge
Sider: 264
Pris: 399 kroner
I boken refereres det til studier som viser at barn flest ikke er kapable til å håndtere små datamaskiner i lomma, det finnes få, om noen, funn som viser at barn lærer mer eller bedre på nettbrett, og ungdommer har det dårligere med seg selv etter at de fikk tilgang til smarttelefoner og sosiale medier.
Lunde kritiserer også kommersialiseringen av norske klasserom, og hvordan fravær av digital regulering er et klasseproblem:
«Mangel på regulering rammer alltid de svakeste ... Ungenes overdrevne skjermbruk er et samfunnsproblem, og samfunnsproblemer løses av oss i fellesskap, gjennom politikk og normendringer.», skriver Lunde.
Bøker som omhandler digital barndom består ofte i å kun påpeke problemer.
Men «Skjerm barna» er noe mer.
For Lunde plasserer ansvar og kommer med en hel rekke konkrete forslag til hvordan man kan endre kurs.
Hun tar befriende hardt i:
Her er det rett inn i 18-årsgrenser og alvorlig styrking av barns vern på nett (ikke minst mot egne foreldres publiseringsiver). Lunde dediserer hele boken til norske partiledere. For det er ikke skolens ansvar å alene løse problemet.
Men hvordan havnet vi så raskt her, hvor 90 % av alle 5–7.-klassinger i Norge har pad eller PC? Lundes problematisering av det forslitte begrepet «digital kompetanse» er urovekkende lesing.
Gjennom læreplanen har staten gitt beskjed om at digitale ferdigheter er en av fem grunnleggende ferdigheter elever nå skal tilegne seg gjennom skolen, men ingen ser ut til å være enige om hva ferdigheten faktisk er.
Matematikk, fysikk og kulturell forståelse løftes fram som nøkkelferdigheter av eksperter som jobber med programmering og systemutvikling.
«Hvis vi ønsker at Norge skal være fremst på digital utvikling og såkalt henge med i tiden, er det disse ferdighetene norsk skole må dyrke frem. Og svarene på hvordan vi gjør det, er mange.
Å gi hvert barn en egen iPad og tro at det ordner seg av seg selv, er ikke ett av dem», poengterer Lunde.
«Skjerm barna» er en urovekkende fremstilling av den digitale barndommen.
Kanskje skyldes det Lundes godt begrunnede raseri over hvor vi har havnet – teksten oppleves i alle fall som tidvis vel bastant. Og det er unektelig noe forutsigbart i hvordan hver personlige anekdote eller samtale som blir referert til viser seg å sammenfalle med diverse forskningsresultater.
Selv når Lunde skal skrive om den ene siden ved skjerm som det virker som om hun så vidt kan se positivt på, gaming, så gir tittelen på kapittelet – «Jeg skal bare dø først» – et frempek om at moralen også her blir at spilling først og fremst er noe som bør unngås.
Heller enn som en tilstandsrapport, oppleves «Skjerm barna» som et partsinnlegg, uten at det er noe galt i seg selv. Og det er et godt, overbevisende partsinnlegg.
La oss alle håpe Lunde lykkes i å tvinge norske beslutningstagere ut av den digitale dumheten som har fått råde frem til nå.