«Urovekkende og intens»

I 1983 ble sykehjems­bestyrer Arnfinn Nesset dømt for overlagt drap på 22 av beboerne på Orkdal sjuke- og aldersheim.

Det som var norges­historiens største drapssak fikk stor oppmerksomhet, og varslerne – kvinnene som jobbet ved heimen – opplevde et hard­kjør både i retts­salen og fra media.

Før dette hadde de gått på jobb i flere år med en stadig sterkere mistanke om at noe slett ikke var som det skulle ved arbeids­plassen deres.

Nå forteller Turnéteatret i Trøndelag varslernes historie i en nyskrevet teater­forestilling.

Det er en til tider intens teateropplevelse.

En skygge i gangene

Varsling mot arbeids­giver har sin pris, og det har stillheten etterpå også.

«Mistanken» setter søkelys på hva det vil si å varsle, og hvilke omkostninger det har.

Selv når det som det varsles om, handler om liv og død.

Nina Wester har skrevet og regissert «Mistanken», et stykke som har blitt til i tett kontakt med flere av pleierne som jobbet ved syke­hjemmet. Altså er det en forestilling som langt på vei er dokumentarisk, samtidig er den fiksjon.

På scenen står tre pleiere ved sjuke- og aldersheimen. Bestyreren er ikke en karakter i stykket, men kan innimellom ses som en skygge i gangene.

De tre pleierne representerer tre ulike typer: en ung, en erfaren, samt lederen deres. Dermed er status og rang også en del av miksen.

En rekke dilemmaer

Scenen er pleiernes personalrom, stilen er lagt til tidlig 80-tall. I det ene hjørnet er et slags stillerom der telefonen befinner seg.

Stille­rommet har glass­vegger, og det er et effektivt scenografisk grep for å gi pleierne rom for å uttrykke det de ikke kan si eller vise på personal­rommet.

Samspillet mellom pleierne, spilt av Line Heie Hallem, Ingunn Beate Strige Øyen og Elisabeth Matheson, er avgjørende. I starten oppleves det noe oppstyltet, kortpustet og stivt, men etter hvert som de overraskende dødsfallene finner sted, blir dynamikken skuespillerne imellom bedre.

Det er nettopp detaljene i spillet som får frem de ulike aspektene og nyansene i det å stå i en situasjon det bør varsles om: tvil og tillit pleierne imellom, motet til å betro seg og fall­høyden ved å risikere det. Taushets­plikten som ikke skal brytes.

Pleierne står i en rekke dilemmaer samtidig som de forsøker å ha det hyggelig sammen på personal­rommet i pausene.

Komprimeringens kvaler

Ett av Westers kunstneriske grep i historiefortellingen er å komprimere fortellingen, blant annet ved å la hyppigheten i dødsfallene intensiveres.

Det er nødvendig for fremdriften i forestillingen, men samtidig virker det som at mye skjer på kort tid, selv om dødsfallene foregikk over flere år.

Tvilen som bygger seg opp, må derfor også intensiveres.

Pleierne fremstilles handlekraftige gjennom denne intensiveringen. Anklagene om at det de drev med bare var kjerringsladder og kravene fra ledere om å holde dette for seg selv, blir mindre tungtveiende.

Men selv om det går unna, får de tegnet et nyansert bilde av hvor vanskelig det er å stå i en mulig varslingssituasjon. Særlig Øyens dynamiske spill bidrar til dette.

Hastig og rasende

Teksten gnisser noe i karakter­byggingen av hvem disse sykepleierne er når de ikke er på jobb. Aktors revolver­spørsmål kommer like uventet og brått på for publikum som den må ha gjort for sykepleierne.

Det oppleves som en kjapp rettssak i en TV-serie.

De siste scenene er pleiernes fortelling om tiden etterpå. Hvordan samfunnet tok imot dem, og hvordan de skulle leve videre med dette på et lite sted. Etter dommen skulle drapene ikke snakkes om lenger, livet skulle gå videre i lokal­samfunnet.

Denne siste delen av «Mistanken» stiller en rekke interessante spørsmål som helt tydelig peker mot varsling i vår egen tid.

Her kunne forestillingen ha utforsket mer. Nå blir slutten hastig og rasende. For i stillheten etterpå ligger et kollektivt ansvar ingen kan fri seg fra. Slik jeg så forestillingen, opplevde pleierne å bli påført skyld heller enn takknemlighet for ansvaret de tok med å varsle.

«Mistanken» er en rystende historie. Ikke bare om grufulle giftdrap, men også om det ubarmhjertige ved å varsle.

Selv om forestillingen er varierende rent kunstnerisk, gjør tematikken dette til en urovekkende og intens teater­forestilling.

Hør Arnfinn Nesset snakke ut i podkasten «Hele historien»: