Tvangsflyttinger i Norge: – Hjerterått

Søndag fortalte VG historien om Anita, som ble hentet hjemme for å dra på en «hyggelig utflukt».

Fire dager senere fikk foreldrene et brev fra kommunen om at Anita nå skulle få tjenestene sine i nabokommunen. Anita, som har behov for oppfølging døgnet rundt, var flyttet og kom aldri hjem igjen.

Norske helsemyndigheter har ikke selv tall på hvor ofte kommunene flytter noen av de mest sårbare innbyggerne sine mot deres eller familiens vilje.

Nå viser en nasjonal kartlegging VG har gjort, at slike flyttinger har skjedd minst 116 ganger de siste fem årene.

– Vi tenker at dette er hjerterått, men vi er dessverre ikke overrasket over at det faktisk er så mange kommuner som innrømmer at de tvangsflytter, sier Tom Tvedt, leder i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) om tallene VG har hentet inn.

<-Tom Tvedt

Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU)

– Det hadde ikke vært mulig å behandle andre i samfunnet på denne måten uten at det hadde blitt ramaskrik. Mennesker med utviklingshemming behandles som en pariakasteDette er en gruppe som historisk sett har blitt utsatt for omfattende undertrykking og diskriminering. Pariakaste har dermed blitt et begrep som generelt betyr en undertrykt og foraktet samfunnsklasse, ifølge Store norske leksikon., sier Tvedt.

– Hvem har ansvaret for å få ned tallene?

– I praksis er det kommunene som må slutte med tvangsflyttingen, men det er helt klart Stortinget og Regjeringen som må påse at de gjør det. Kommunene gjør intet hvis de ikke er pålagt noe, svarer Tvedt.

VG-oversikt: 116 flyttet mot sin vilje

VG har bedt om tall fra alle landets kommuner over hvor mange utviklingshemmede og andre med funksjonsnedsettelser de har flyttet siden 2019.

Dette som følge av tvangsvedtak – eller uten tvangsvedtak, men likevel mot brukeren eller familiens vilje.

Anita-saken er et eksempel på en flytting uten tvangsvedtak. Siljan kommune kalte flyttingen av Anita for «endring av adresse for tjenesteutøvelse» og avviser at det er en tvangsflytting.

Begrunnelsen var arbeidsmiljøet til de ansatte rundt Anita.

Siljan er dermed èn av 273 kommuner i Norge som svarte VG at de ikke har tvangsflyttet noen i det hele tatt siden 2019.

Sveip gjennom oversikten under for å lese mer om VGs funn.

– Store mørketall

Annette Jensen, leder for Handikappede Barns Foreldreforening (HBF), reagerer også på tallene.

– Én som blir tvangsflytting mot sin eller familiens vilje, er én for mye. Disse tallene er høye. Dette gjør meg bekymret og jeg tror også at det finnes store mørketall, sier hun til VG.

<-Annette Jensen

Handikappede barns foreldreforening (HBF)

– Hvorfor skjer dette?

– Jeg tror det handler mye om holdninger og kultur, men også fordi kommunene vil spare penger, svarer Jensen.

Hege Lalid er leder for Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende (LUPE).

<-Hege Lalid

Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende (LUPE)

– Dette er altfor mye. Det forteller om en holdning om at du bare kan skyfle rundt med menneskers liv. Noen må inn og se på dette, sier Lalid om VGs tall.

– Pårørende og berørte som blir satt i slike situasjoner, opplever at uansett hva du sier og argumenterer med, så sitter kommunen med det siste ordet. Du har ingen påvirkningsmuligheter, mener Lalid.

Tips oss

Journalist

Journalist i VGs avdeling for undersøkende journalistikk.

Journalist

Gravejournalist i VG. Jobber særlig med saker om offentlig pengebruk og økonomiske misligheter. Louise har bakgrunn som økonom og statsautorisert revisor, og jobbet tidligere med gransking og revisjon i PwC før hun kom til VG.

Journalist

Erlend Ofte Arntsen har bidratt til avsløringer fra krim- og justisfeltet, lukkede miljøer og offentlig forvaltning – samt «Tindersvindleren». I 2016 ga han ut boken «Fremmedkrigerne», om nordmenn som ble med i IS.

KS: Mangler personell

– Det er ingen tvil om at dette er vanskelig for pårørende, sier Gunn Marit Helgesen, leder for Kommunesektorens organisasjon (KS).

– Vi vet det er utfordringer mange steder. Det er ikke fordi kommunene mangler vilje, men økonomien er under press og ikke minst er det mangel på personell.

Hun mener likevel det er viktig å skille mellom hva som er tvang etter loven og hva «som er et tilbud man er motvillig til».

– Men man er ikke pålagt å motta tjenester, sier Helgesen, som legger til at hun mener kommunene strekker seg langt for å få ivareta folks rett til medvirkning.

BEKYMRET: Gunn Marit Helgesen, leder for interesseorganisasjonen Kommunenes sentralforbund (KS), mener hovedproblemet i norske kommuner er mangelen på personell. Foto: Helene Mariussen / VG

– Men hva er det da når man for eksempel blir fratatt tjenestene man allerede hadde?

– Nå kan ikke jeg gå inn og overprøve hver enkelt kommunes beslutning, men de har krav til faglig gode beslutninger. Da forventer jeg at det er det som ligger til grunn, men det trenger ikke å være oppfatningen til de pårørende, svarer Helgesen.

Det vil være behov for 180.000 flere ansatte i helse- og omsorgssektoren frem til 2060, ifølge regjeringen.

– Kommunene har en plikt til å gi en tjeneste, best mulig til alle innbyggere, og så har man rett og slett ikke folk nok. Dette kommer bare til å tilta fremover, sier Helgesen.

Sterk økning

Ifølge VGs tall økte antallet flyttinger som var uten tvangsvedtak, men likevel mot personen eller familiens vilje, fra 10 stykker i 2022 til 26 stykker i 2023.

Helgesen mener dette illustrerer hvordan kommunene sliter, mens NFU mener det er feil å skylde på kostnader.

Tvedt fra NFU mener vi er på vei tilbake til et «institusjonssamfunn».

– Alle kommuner som har rapportert inn at de har ulike vedtak for utviklingshemmede, får en overføring 800 000 kroner fra staten. Det viser seg derimot over mange år at kommunene ikke har brukt på langt nær så mye på denne gruppen, sier Tvedt.

PS! Kjenner du til saker der en profesjonell verge også har blitt tildelt en formell rolle som «nærmeste pårørende» for en person – i stedet for familiemedlemmer? Da vil vi gjerne høre fra deg på e-post.