Hvorfor fikse noe som det ikke er noe galt med?
onsdag 7. august kl. 18:45«Pørni» (sesong 4)
Med: Henriette Steenstrup, Nils Ole Oftebro, Vivild Falk Berg, Ebba Bellarubin Jacobsen Öberg, Jan Gunnar Røise, Jon Ranes, Gunnar Eiriksson, Deniz Kaya, Henrik Mestad m.fl.
Norsk dramakomedie i seks deler
Premiere på Netflix torsdag 8. august
Serieskaper: Henriette Steenstrup
Regi: Hallvar Witzø
Fjerde sesong, den første på Netflix (som foreløpig har bestilt to), og det er muligens på tide å slutte å forvente overraskelser, enn si mirakler, av «Pørni».
Serien har funnet formen (det skjedde tidlig) og slått på crusie-kontrollen. Vi gjenkjenner rytmen fra sesong til sesong:
Pernille/Pørni (Henriette Steenstrup) må takle utfordringer av varierende alvorlighetsgrad i kjærlighetslivet, familielivet og arbeidslivet. Men vi kan føle oss rimelig sikre på at det går seg til, og stole på at det brygger opp til en triumfartet romkom-aktig finale:
Et klimaks som bidrar med den nåden, om enn flyktig, som vi unner både henne og de ofte krevende og selvsentrerte, men grunnleggende velmenende menneskene i livet hennes.
Det er gått et år, kanskje to. Pørni er i et forhold med Kenneth (Oddgeir Thune). De vurderer å flytte sammen. Vel, spesielt Kenneth gjør det.
Eldstedatter Hanna (Vivild Falk Berg) har flyttet hjem igjen på ubestemt tid. Medisinstudiene synes å slite henne ut. Drikker hun for mye? Spiser hun for dårlig?
Sigrid (Ebba Bellarubin Jacobsen Öberg) gjør det på sin side skarpt både på fotballbanen og i kjærligheten. Det første til morfar Ole Johan (Nils Ole Oftebro) store glede. Det siste til storesøster Hannas irritasjon. Sigrid har fått seg kjæreste, og utviser visse tradwife-tendenser.
Eksmannen Finn (Jan Gunnar Røise), den ikke overmåte vellykkede forfatteren og kulturmannen, har flyttet hjem fra København og anlagt et latterlig skjegg. Han har trolig hodet altfor langt opp i sin egen bakende til å noen gang kunne modnes til et nytt og bedre menneske.
Det er i pappas forhold til samboeren Stephen (Henrik Mestad) og på jobben at den mest dramatiske dramatikken finner sted. Bjørnar (Gunnar Eiriksson), en gang et lovende kjæreste-emne i Pørnis liv, er den nye sjefen hennes i Barnevernet. Det går ikke så bra, egentlig. Og det er Pørnis skyld/fortjeneste at han sitter der han sitter.
Kollegaen Madjid (Deniz Kaya) har også sitt å stri med, nærmere bestemt en akutt mangel på selvtillit, en tendens til å overprestere og en skingrende falsk sangstemme.
Barnevernssakene han og Pørni må ta tak i, er opprørende. Av så alvorlig karakter at mange seere nok vil ønske å få vite mer om dem enn vi får. Funksjonen de fyller er primært å gi oss en forståelse for at Pørni nå vurderer å bytte jobb. Sette seg bak et skrivebord, fremfor å slukke branner ute i felten.
Pørni kvier seg for å ta de store, omveltende livsvalgene. Hun lar ofte lovende muligheter slippe unna. Hun er, som vi vet, opptatt med å tenke på andre.
Ja, hun er mye flinkere til å ta seg av den oppmerksomhets-hungrige Ole Johan, den arrogante Hanna og til og med den håpløse Finn, enn hun er til å ta vare på seg selv.
Det ser unektelig selvutslettende ut på papiret. Men på dette tidspunktet må vi nesten spørre oss om det ikke er slik hun innerst inne vil ha det?
«If it ain’t broke, why fix it?» – hvorfor fikse noe som det ikke er noe galt med? – er den internasjonale tittelen på den første episoden. Kanskje prediker «Pørni» noe á la dette: At et liv som blir viet til å hjelpe andre kan være like meningsfullt som å på død og liv lykkes selv.
Det er ikke den mest begivenhetsrike sesongen av «Pørni». Til det er det for mange potensielt omkalfatrende begivenheter som renner ut i sanden. På måter som føles litt slappe.
Netflix har som nevnt punget ut for to sesonger i første omgang, og kanskje er det derfor at den fjerde føles som en transportetappe, subsidiært «bare» en fortsettelse, uten den helt store identiteten i seg selv.
Den mest «på det jevne» sesongen så langt? Det må jeg nok si. Men virkelig ingen krise. «Pørni» flyter på rutinen nå. Det er god rutine.