TV-anmeldelse «Lord of the Ring: The Rings of Power»: Better call Sauron

1 month ago 13

Før han ble ringenes konge var Sauron langhalmens konge.

Tor Martin Bøe

torsdag 29. august kl. 14:38

Lord of the Rings

The Rings of Power – sesong 2

Med: Morfydd Clark, Charlie Vickers, Markella Kavenagh, Robert Aramayo, Daniel Weyman mfl.
Amerikansk fantasyserie i åtte deler
Serieskapere: J.D. Payne og Patrick McKay
På Amazon Prime fra torsdag 29. august

Første sesong av «The Rings of Power» åpnet lovende.

Men kjappere enn man kunne hoste opp et Gollum skled historien av gårde i flere Scooby Doo-skrell av «tilfeldigheter». Som endte i avsløringen av at Halbrand også het Sauron.

Muligens var det litt mye J. R. R Tolkien og Peter Jackson-frykt på skriverommet. Og Jeff Bezos-angst på produksjonsrommet. Samt noen betenkeligheter rundt å ikke være familievennlig nok.

Denne andre sesongen er mer selvsikker. Dessverre.

Historien er fortsatt basert på tre-fire avsnitt fra Tolkien, og uttrykket skal ifølge kontraktene med Tolkien-stiftelsen ikke forholde seg til Peter Jackson sine filmer. Det gjør den jo selvsagt uansett, men serien ser helt fantastisk ut.

Samtidig tas fortsatt friheter de mer konservative blant Tolkien-entusiastene kommer til å finne fram sin indre balrog av.

Inkludert enda flere slike passende «tilfeldigheter» som gjør at puslespillet av en fortelling går opp.

Tolkien selv var kjent for sin nøyaktighet og mytologiske presisjon, noe som gjorde at han knapt ble ferdig med noe som helst.

Det har man helt klart lært noe av her.

Likevel burde man ha sett mer på hva det er som driver karakterene, hvordan de snakker til hverandre og ikke med hverandre, og ikke minst hvor mange uinteressante karakterer og handlingsforløp som er hensiktsmessig i en 75 minutter lang episode.

Sauron (Charlie Vickers) er unnskyldt. Hverken Galadriel (Morfydd Clark) eller Elrond (Robert Aramayo) skaper noe videre emosjonelt fyrverkeri. Durin IV (Owain Arthur) er en av få med troverdig bakkekontakt, og han har en stadig mer, bokstavelig talt, steingal far å bryne seg på.

Tom Bombadil (Rory Kinnear) er selvsagt et takknemlig unntak.

At hovedregissør Charlotte Brändström bruker ny musikk fra Jens Kidman (Meshuggah) på rulleteksten i stedet for Jacksons forkjærlighet for Enya og Ed Sheeran viser i alle fall vilje til å gjøre noe annerledes.

Som dette nå foreligger har likevel serien samme utfordring som alle forhistorier: Vi vet hvem som overlever. Vi vet hva som skal skje.

Forskjellen er hvordan man gjør dette spennende. «Better Call Saul» klarte oppgaven til høyeste karakter. «House of Dragons» har i alle fall en annen tilnærming enn «Game of Thrones»

«Lord of the Rings: The Rings of Power» har ikke bare en lengre og mer kjelkete tittel enn begge disse.

Følelsen av at man egentlig ikke helt vet hva man vil og generelt prøver å smøre denne usikkerheten tynt utover er direkte skremmende.

Read Entire Article