TV-anmeldelse «Beverly Hills Cop: Axel F»: Snut er ut

4 months ago 51

ACTIONKOMEDIE

«Beverly Hills Cop: Axel F»

Premiere på Netflix onsdag 3. juli

USA. Regi: Mark Malloy

Med: Eddie Murphy, Taylour Paige, Joseph Gordon-Levitt, Judge Reinhold, John Ashton, Paul Reiser, Kevin Bacon

Nøyaktig 30 år etter at «Beverly Hills purk III» skuffet absolutt alle, er Eddie Murphys (63) blåsnipps-obsternasige snut Axel Foley atter i blant oss.

Nå på Netflix, etter at en TV-serieversjon ble forsøkt stablet på beina – men (heldigvis) ble vraket. Denne filmen burde møtt den samme skjebnen, og kommer til å bli husket på samme måte som kalkunen fra 1994:

Som et svakt åndsverk de aller, aller fleste – herunder trolig Eddie Murphy selv – nokså straks vil ønske at aldri hadde sett dagens lys.

Innledningsvis kan det være greit å minne seg selv om at den første «Beverly Hills purk»-filmen, den 40 år gamle originalen fra 1984, heller ikke den er noen formidabel komedie.

Snarere markerte den slutten på æraen da Murphy i noen år hadde vært verdens offisielt morsomste mann. Den er betydelig svakere enn de (riktignok også daterte) forgjengerne «48 timer» (1982) og «Rollebyttet» (1983). For ikke å snakke om standup-filmen «Delirious» (også 1983).

Herfra og ut skulle det bli atskillig røffere. Så skal det i rettferdighetens navn bemerkes at han har glimtet til. Og det faktisk så sent som for fem år siden, i «Dolemite Is My Name» (2019, også på Netflix).

Men altså. Her og nå er det mest av alt vemodig å se Eddie Murphy på skjermen. 2024-versjonen hans av Axel Foley har ingenting, virkelig ingen ting, av det som gjorde 1984-utgaven forbigående forfriskende.

Rent fysisk ser skuespilleren ekstremt velbevart ut. Ikke så mange dagene over, typ, 40. Men selv om ansiktet hans ser unaturlig ungt ut til å sitte på en 63 år gammel kropp, er det null overskudd å spore i det. Ikke den minste lille glede over å få lov til å underholde oss.

Dette er generelt en film der man får følelsen av at skuespillerne kjeder vettet av hverandre. Men Murphy virker spesielt tung, tam og satt. En sliten, bortimot slagen mann, uten at vi forstår hvorfor.

Vi begynner som vanlig i Axels fødeby. I Detroit, Michigan, der menn fremdeles er menn, og bare svarte menn ikke er interessert i ishockey.

Samtidig, i langt mer glamorøse Beverly Hills, er Foleys gamle kompanjong Billy Rosewood (Judge Reinhold) og det vi får vite at er Axels voksne datter, advokaten Jane (Taylour Paige), på ferten av en stor, feit skandale-sak.

Jane og Axel har ikke hatt kontakt på gud vet hvor mange år. Forholdet må selvsagt repareres når Foley inntar Beverly Hills en fjerde gang.

Uforholdsmessig mye av spilletiden i «Beverly Hills Cop: Axel F» går med til dette kjedelige far og datter-forholdet. Hvori Murphy ikke får anledning til å være det han er, altså en komiker, men må streve med å fremstå som en sentimental og seriøs «ordentlig» skuespiller.

Jeg gidder ikke skrive stort om hva slags sak det er det narkoleptiske manuskriptet har kokt ihop. Med den involverer selvsagt korrupte politifolk, politifolk som er blitt skutt i tjenesten, narkotikasmugling, planting av bevis, et overvåknings-opptak på avveie og alle sånne standard-ting.

Etterforskningen går dog helt bemerkelsesverdig lettvint for seg. Ledetrådene simpelthen faller ned i Foleys fang. Captain Grants (Kevin Bacon) marmor-tanngard og stive Botox-smil etterlater ingen i tvil om hvem skurken er.

Ingen forventer et sofistikert krimplott i en actionkomedie. Men også actionsekvensene er usannsynlig tannløse: Eddie stopper skurker ved hjelp av brannslukkingsapparat. Eddie havner bak rattet i en buggy under en «biljakt» – ikke én, men to ganger.

Mellom slagene serverer han dølle pappa-vitser med et mildt anti-woke preg, og forbeholder seg fremdeles retten til å skratte nedlatende hver gang han støter på en homofil mann. Som for eksempel Serge (Bronson Pinchot), som noen vil huske fra den første filmen. Det er på alle måter ikke til å le seg ihjel av.

Apropos callbacks: Ekstreme nostalgikere vil muligens være i stand til å glede seg over at også sersjant Taggart (John Ashton) er med, 30 år etter at han hadde pensjonert seg i forgjengeren. Han klager på kona der hjemme – for ei masekråke! – og ser ut som han har overlevd at tosifret antall kirurgiske inngrep.

Jeg trodde at årsaken til at folk i det hele tatt orket å bli politi i USA, er at pensjonsordningene er såpass gode? Men her er de altså, stadig på jobb: Axel Foley (63) og John Ashton (76).

På tide å turn in your badge nå, gutter. «Beverly Hills Cop: Axel F» er en komedie å bli trist av.