Toppidretten blir ikke bedre av bonuser for de få

3 months ago 20

VGs sportskommentator Leif Welhaven rettet denne uken kritikk mot IOCs omfordelingspolitikk og mener både utøvere og frivillige må få mer av IOCs inntekter.

fredag 9. august kl. 10:41

Dette er et svar til Leif Welhavens kommentar Den smålige milliardmaskinen, som stod i VG tirsdag.

Nils Einar Aas

Generalsekretær, NIF

Samtidig mener han at Norges idrettsforbund heller bør jobbe for en mer rettferdig omfordeling innenfor det «olympiske økosystemet» enn å be politikerne om hjelp for en styrket utøverfinansiering.

Et økosystem han mener det er lite åpenhet rundt.

Diskusjonen rundt utøverfinansiering og rammevilkår for norske toppidrettsutøvere, er en viktig og velkommen debatt.

Det samme er diskusjonen om økonomiske disposisjoner i idretten.

Det er likevel viktig å slå fast at det ikke er noe hemmelighold om hvordan de olympiske inntektene fordeles. 90 prosent kanaliseres tilbake til idretten.

206 nasjonale olympiske komiteer mottok til sammen 4,9 milliarder kroner etter OL i Tokyo. 80 internasjonale særforbund, olympiske og ikke-olympiske, mottok et tilsvarende totalbeløp etter de samme Lekene.

I tillegg kommer et betydelig bidrag til arrangørene; OL i Tokyo mottok rundt 21 milliarder kroner fra IOC.

Disse inntektene nyter også norsk idrett og norske utøvere godt av. I 2023 mottok NIF totalt 24 millioner kroner, hvorav 6,7 millioner kroner fra det olympiske solidaritetsfondet. Optimaliseringstiltak for utøvere er en helt sentral del av dette.

Inntektene fra OL finansierer også halvparten av kostnadene til verdens antidopingbyrå, WADA, i deres arbeid for å sikre en ren idrett. Alt dette er informasjon som ligger åpent tilgjengelig på IOCs nettsider.

Fordeling av de olympiske inntektene til de internasjonale særforbundene og nasjonale olympiske komiteer gjør det mulig å støtte opp om mangfoldet i internasjonal idrett.

Midlene gir utøvere fra nasjoner med andre økonomiske forutsetninger enn for eksempel Norge, muligheten til å forberede seg og delta i internasjonale konkurranser gjennom hele den olympiske syklusen.

Man kunne valgt å fordele pengene annerledes, eller slik Welhaven foreslår, som bonuser til medaljevinnere og til de frivillige som hjelper til med å arrangere mesterskapene.

Men det er grunn til å stille spørsmål om dette vil være klokt i et globalt solidaritetsperspektiv for å fremme mangfoldet i internasjonal idrett. For oss som nasjonal olympisk komité er svaret et klart nei!

Når det gjelder toppidrettens rammevilkår i Norge jobber NIF for en styrket utøverfinansiering. Over halvparten av toppidrettsutøverne tilknyttet Olympiatoppen, har inntekt under EUs fattigdomsgrense. Det øker risikoen for at mange utøvere gir opp sin toppidrettskarriere.

Inntektsgrunnlaget for disse utøverne er ganske enkelt ikke til å leve av. For å sikre en bærekraftig og mangfoldig toppidrett, må våre fremste utøvere ha økonomiske rammevilkår som gjør at de kan ha idrett som hovedbeskjeftigelse.

Og det gjelder langt flere utøvere enn de få som kvalifiserer seg til olympiske og paralympiske leker – eller de enda færre som vinner medaljer.

Noen få idretter er markedsmessig attraktive her hjemme. Der kan toppidrettsutøverne leve av idretten sin. Men dette gjelder kun et fåtall idretter.

De siste årene har stadig flere toppidrettsutøvere kvalifisert seg til å få stipender fra Olympiatoppen, og den totale økonomiske rammen for stipender har derfor økt.

Det viser at Norge har lykkes med å få frem enda flere utøvere som presterer i den absolutte verdenstoppen i stadig flere idretter. Men man lever ikke fett av stipendene. De fremste utøvere mottar 160.000 i A-stipend. B-stipendet utgjør 95.000 kroner mens utviklingsstipendet utgjør 80.000 i året.

Stipendene for de enkelte utøverne sto stille i en 10 årsperiode, men fikk et løft i 2024.

NIF mener likevel at stipendordningen bør finansieres over statsbudsjettet på lik linje med ordningen som gjelder for våre kunstnere.

Det vil sikre våre fremste toppidrettsutøvere forutsigbare rammebetingelser og en anstendig lønn for den innsatsen de legger ned, uavhengig av den kommersielle interessen for de enkelte idrettene.

Norsk idrett har vært et eventyr. Den har bidratt til å bygge samfunnet, identitet og folkehelse. I hundre år har vi vist verden vinterveien. I dag er våre toppidrettsutøvere også best i mange av verdens største sommeridretter.

Det er prestasjoner få trodde vi noen gang ville se.

Men skal vi kunne glede oss over slike prestasjoner i fremtiden er vi avhengig av en styrket innsats fra både idretten, næringslivet og myndighetene.

Og vi må styrke rammevilkårene for frivilligheten til de som ønsker å gi av sin tid og ressurser i idretten- av fri vilje uten å ta seg betalt.

Frivilligheten utgjør selve fundamentet for en bærekraftig idrett. Det inkluderer frivillige som stiller opp for internasjonale mesterskap- både i Norge og internasjonalt.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article