Ta folk på alvor! Ingen VIL være syke

Jeg må si jeg er rimelig lei av kronikker som den Sanna Sarromaa nylig skrev i VG. Alle kronikere drømmer nemlig om én ting: Å bli frisk.

VAR UFØR: – Men jeg var ikke bare «stresset» eller uvillig til å jobbe. Jeg trengte rett behandling, skriver Marianne Holvik. Foto: Illustrasjonsbilde: Terje Pedersen / NTB

fredag 31. mai kl. 12:00

<-MARIANNE HOLVIK

bedriftseier

En ting jeg virkelig skulle ønske folk sluttet å si er at det finnes noen som mottar støtte fra Nav «som er uten ønske om å bli friske».

Dette er noe jeg hører altfor ofte, og senest i Sanna Sarromaas kronikk publisert i VG, med tittelen «Det er typisk norsk å være syk».

Sanna skriver at hun mistenker at det er flere som utnytter systemet for uføretrygd, og at samfunnskostnadene er høye.

Det er i seg selv en interessant kronikk, som er underholdende og godt skrevet. Den løfter frem noen viktige poenger, som at det selvsagt bør lønne seg å jobbe.

Men etter å ha mottatt AAP selv som følge av en nakkeskade jeg fikk i en fallulykke, har jeg snakket med ekstremt mange kronikere i samme situasjon som meg. Alle har dette til felles:

• De ønsker å jobbe, og føler mye skam og utenforskap.
• De har lav inntekt, og må gjøre harde prioriteringer (de har ikke råd til det «luksuslivet i frihet» befolkningen tror de lever).
• De ønsker av hele sitt hjerte å bli friske! De er desperate etter å slippe det miserable livet de lever. For ja, det er miserabelt å være syk, helt på ekte.
• Enkelte kan gjøre normale aktiviteter, som trening, men formen svinger veldig. Det gjør det vanskelig å være ansatt, selv om man kan klare en treningsøkt på gode dager.

FÅR REFS: Sanna Sarromaa. Foto: Line Møller / VG

Fra utsiden kan du se helt frisk ut, men med migrene som plutselig kan ødelegge nattesøvnen, kroniske smerter som setter deg helt ute av spill, svimmelhetsanfall, eller utmattelse som tar fra deg evnen til å dra på butikken, er det vanskelig å stå i en fast jobb.

For alle kronikere jeg har snakket med, er den store drømmen å bli frisk.

Men én ting går igjen: Det er vanskelig å finne behandling som funker.

Helsevesenet er ekstremt gode på å hjelpe ved livstruende sykdom, og jeg berømmer dem virkelig for innsatsen de gjør! Men kronisk sykdom er blitt systematisk nedprioritert.

Kanskje oppfattes det ikke som viktig nok, da ingen dør av det? I alle fall ikke akutt. At mange kroniske sykdommer gir betydelig redusert gjennomsnittlig levealder, snakkes det lite om.

Les også: Smak på den, Sanna!

Får du kroniske smerter, utmattelse, svimmelhet, fordøyelsesplager, er det lite hjelp å få, dessverre. Det bevilges lite penger, og ofte er det liten interesse for disse symptomene blant leger i helsevesenet.

Vi vet i grunnen altfor lite om kroniske sykdommer. Ofte fordi man skylder på stress og psykisk sykdom som årsak, i stedet for å faktisk forske på disse sykdommene, og være åpen for flere mulige årsaker, særlig fysiske.

Er manglende interesse for kroniske lidelser med på å skape uførhet? Jeg tror det. For de fleste jeg har pratet med (og det er hundrevis), faller innenfor disse kategoriene.

Utmattelse og kroniske smerter, er to viktige grunner til at folk ikke greier å stå i jobb. Det er ikke riktig å anta at dette bare har kun en bakenforliggende grunn, som gjelder alle.

For min egen del fant jeg ut av at jeg har en gammel, ubehandlet nakkeskade som har gitt meg kroniske helseplager.

Etter å ha mottatt vellykket behandling på den private klinikken Firda Fysikalsk medisinske senter på Vestlandet, er jeg nå endelig i 40 prosent jobb i min egen bedrift!

Jeg var ikke bare «stresset» eller uvillig til å jobbe. Jeg trengte rett behandling, og har i tillegg skapt min egen arbeidsplass, der jeg selv kan tilrettelegge etter egne behov.

Forhåpentligvis går det oppover, mot en 100-prosent stilling!

Vil vi at færre skal bruke trygdesystemet?

Vel, sett inn ressurser på å kartlegge hva slags lidelser folk har, lær å behandle dem, og tilrettelegg mer på arbeidsplassene.

Ta folks helseproblematikk på alvor. Ingen vil være syke.

Å være syk suger, ta det fra ei som har brukt alle sine krefter de siste årene på å komme seg tilbake i jobb.