At noen i fullt alvor vil legge ned Ullevål og lage et mammutsykehus på en altfor liten tomt på Gaustad er uforståelig.
Vi er mange utenfor hovedstaden som undres over at man ikke ser utfordringen som mye mer enn et Osloproblem.
Norge trenger et nasjonalt spesialsykehus som tar hånd om sjeldne og høyt spesialiserte tilstander. Noen stikkord er transplantasjon, barne – hjertekirurgi, sjeldne blodsykdommer og deler av intensivmedisinen – og laboratoriefunksjoner og forskning knyttet til disse fagområdene.
Skal vi i Norge opprettholde høy kompetanse på disse sjeldne og spesielle utfordringene, må pasientene samles slik at behandlerne får nok erfaring. Å spre slike funksjoner på andre regionsykehus, vil derfor med stor sannsynlighet svekke den mest høyspesialiserte medisinen, og dermed ha negative konsekvenser for hele landet.
Vi trenger Rikshospitalet, og det behøver ikke å være større enn i dag for å ivareta disse funksjonene. Å legge ned Ullevål og integrere et stort volum av Østlandets akuttmedisin i de spesialiserte oppgavene ved Rikshospitalet, vil med stor sannsynlighet svekke begge funksjoner.
Erfaring fra mange land viser at samkjøring av akuttfunksjoner (traumer etc.) og høyspesialisert planlagt aktivitet, lett fører til svekkelse av begge oppgavetyper. Ullevål er i landets ledende traumesenter. Det blir vanskelig å videreføre dette på Gaustad.
Det er allerede et nasjonalt problem at kapasiteten ved norske sykehus er dramatisk redusert. Vi har i dag kun 50 prosent av den sengekapasitet vi hadde i 1980, mens befolkningen har økt med en million. Problemet eksisterer i alle deler av landet – ikke minst i Helse sør-øst hvor korridorene er fulle.
Privatklinikkene blomstrer i hele landet. Vi hadde 5 privatklinikker i år 2000, nå har vi over 40, og nye bygges. Vi er blant de land i Europa som har det laveste antall døgnåpne sykehussenger i forhold til innbyggertallet (SSB og OECD Health at a Glance 2023) og en beleggsprosent langt over de 85 prosent OECD anbefaler. Dette har alvorlige konsekvenser i form av uverdig behandling, alvorlige komplikasjoner og dødsfall.
Realiseres de foreliggende planer i Oslo vil situasjonen ytterligere forverres og få ringvirkninger for hele landet – både medisinsk og økonomisk.
Det finnes ikke ett eneste eksempel på at fagfolk har blitt lyttet til vedrørende kapasitetsproblemene ved bygging av nye sykehus – fra Kirkenes i nord til Kalnes i sør. Problemet vil åpenbart forsterkes hvis man legger ned Ullevål.
Norsk sykehusvesen gikk ned i knestående da vi hadde litt over 300 pasienter innlagt med covid-19, og 120 av disse var på intensivavdelinger. Dette sier noe om hvor ribbet vi er. Beredskapen vår er på et lavmål. Sykehusene er en viktig del av vår samlede nasjonale beredskap.
På toppen av dette skal man altså kvitte seg med en sykehustomt som gir muligheter for fleksibilitet og utvidelser i framtida. Et argument er at man kan selge tomta for 8–10 mrd. kroner for å få frisk kapital til Gaustadprosjektet.
Dette er virkelighetsfjernt. Selv 10 mrd. er bare en drøy tredjedel av ett års driftsbudsjett for Oslo universitetssykehus.
Det som koster penger er ikke å bygge noen ekstra kvadratmeter og senger. Det er kun en «liten» engangsutgift. Det som bør interessere er de årlige driftsutgifter og hvor funksjonelt sykehuset er.
De foreliggende planer virker ikke styrt av samfunnets behov og framstår som lite rasjonelle både når det gjelder økonomi og i hvilken grad man bygger inn bufferkapasitet og fleksibilitet for å møte framtidige utfordringer.
Som Espen Nakstad uttalte til Dagens Medisin i mars 2020: «Kanskje må vi ha systemer med sykehus med mer plass, ikke bygge svære, høye tårn, men på en måte ha mer smittevernhensyn inn i måten vi bygger sykehus på»
For øvrig er det overbevisende dokumentert at en løsning med et bevart Ullevål sykehus i tillegg til Rikshospitalet og Aker, vil være vesentlig billigere og mer framtidsrettet, slik det framgår av rapporter fra flere ekspertgrupper.
Det er på tide å lytte til de som har skoene på og stoppe nedbyggingen av norske sykehus. De valg som treffes i Oslo angår hele landet – medisinsk og økonomisk. Trår vi feil nå kan vi ende opp med et hjerteløst, sengeløst og todelt helsevesen hvor «vanlige folk» blir taperne.
Denne prosessen er allerede godt i gang. En må være både døv og blind for ikke å forstå hva som holder på å skje.
Kan vi håpe på at helseministeren forstår alvoret?
Publisert 27.05.2024, kl. 22.12