Som voksen forsto Anders hva han opplevde: Nå tar fagfolk grep

1 month ago 13

Kortversjonen

Hver femte ungdom har opplevd seksuelle krenkelser fra jevnaldrende.
Psykolog Eva Mørch sier at fagpersoner har tatt for lite ansvar for disse familiene.
Terapeutene på V27 i Bergen hjelper barna til å forstå og reparere skaden.
Filmen til Anders Jepsen, som selv ble utsatt for krenkelser, viser viktigheten av åpenhet og samtale.

– Fagpersoner har tatt for lite ansvar for å hjelpe familier der barn har blitt utsatt. Det vil vi gjøre noe med, sier psykologspesialist Eva Mørch.

Hun er leder for enheten med spisskompetanse på problematisk og skadelig seksuell adferd på barn og unge ved BUP i Bergen, V27. Det er til henne og fire andre terapeuter barna blir henvist.

Nå setter de opp kurs for fagfolk over hele landet. Ifølge Mørch er det et stort behov for å lære hvordan reparasjon kan gjøres.

– Temaet er svært tabubelagt, sier Eva Mørch.

Psykologspesialist

Eva Mørch

– Ingen snakker om at det er i nære relasjoner overgrepene skjer, og at en tredjedel av overgrepene faktisk begås av andre barn. Enda mer tabu- og skambelagt er det når barna er i samme familie. Det snakker vi ikke om, selv om det ikke er uvanlig. Det er rett og slett for vanskelig.

I en nasjonal undersøkelse fra NKVTS går det frem at 22 prosent av ungdommene, eller en femtedel, har opplevd en eller flere seksuelle
krenkelser fra jevnaldrende.

Helseeffekt

Til V27 kommer barna som har gått over andres barn seksuelle grenser.

Terapeutene jobber med å få dem til å forstå årsakene bak handlingene, få til endring i atferden og gi dem mulighet til å reparere skadene som handlingene har ført til.

Reparasjonen skjer ved at barna som har blitt krenket skal få gjenopprette en balanse ved å stille spørsmål til den som har skadet dem. Ifølge Mørch har fokuset på de utsatte barna sine spørsmål, hittil vært glemt av hjelpeapparatet.

– Hva lurer de utsatte barna på?

– Det er som oftest enkle ting. Et eksempel kan være en 15 år gammel gutt som er til behandling hos meg. Han har blottet seg for ei jente på ti år. Jenta lurer. Hvorfor blottet han seg for akkurat henne? Hadde han pekt henne ut, eller fulgt etter henne? Vil han gjøre det igjen? Vil han hevne seg nå som de voksne vet?

Svarene kan gi barna en positiv helseeffekt. Som oftest er svaret at det var tilfeldig hvem de blottet seg for. Barnet forstår at de slipper være redd for at han kan stå bak et tre på vei til skolen, eller har plukket ut akkurat dem.

– Er barna klar for å møte den som har påført dem seksuell skade?

– Det er ulikt. Noen sender spørsmålene i brevform eller kanaliserer det videre gjennom behandler, mens andre ønsker et fysisk møte.

Møtte barndomsvennen igjen

Anders Jepsen (38) ønsket det fysiske møtet.

Han er filmregissør og har laget film om det han skal ha opplevd som barn.

Fra han var seks år opplevde Anders at den seks år eldre familievennen han så opp til, skal ha forgrepet seg på ham når de var på besøk i sommerferiene.

Ifølge Anders lå de sammen i sengen og spilte dataspill om morgenen. Så skal det ha skjedd:

De første minnene er uklare også for Anders. Det vonde som kunne skje på rommet til tenåringsvennen han så opp til, blander seg med gode sommeropplevelser og det faktum at han beundret den eldre gutten. Da han kom i 10–12-års alderen stoppet det av seg selv, forteller han.

Først som ung voksen forsto han at det han skal ha opplevd var noe han ikke måtte tåle.

– Tausheten og mangelen på informasjon, er hovedgrunnen til at jeg ville lage en film om det som skjedde og konsekvensene av det. Som barn og ungdom hadde jeg ingen å speile meg i, jeg hadde ikke hørt om unge som kunne utføre krenkende adferd på andre, og følte meg veldig ensom. Hvordan skulle jeg, som barn, vite at dette ikke var min skyld og noe jeg skulle slippe og oppleve?

I dokumentar- filmen “En taus historie” møter Anders den tidligere vennen til en samtale der han må svare på Anders sine spørsmål.

En forutsetning for at vennen ville bli med i dokumentaren til Anders, var at han fikk være anonym. VG kjenner heller ikke hans identitet, men via Anders vet han at vi skriver om saken.

I filmen forteller vennen at han ikke husker omfanget av krenkelsene – men har minner om at det skjedde to-tre ganger.

På spørsmålet fra Anders om hvorfor han gjorde det, om han var tiltrukket av seks år yngre Anders, svarer han: «Det var deg fordi du var til stede».

I tillegg forteller den tidligere vennen sin versjon av egen barndom som ikke var enkel.

– Å høre hans versjon av hendelsene gjorde meg godt, sier Anders.

– Hvorfor?

– Han gjorde det han kunne for å svare ærlig, og det hjalp meg med å skape et større bilde av det som hadde skjedd. For han var det vanskelig å tenke tilbake på, han ville jo helst glemme det, så jeg fikk stor respekt for motet han viste ved å gå inn i det igjen.

Anders far, som ikke var med på sommerferiebesøkene, får også innsikt i sønnens opplevelser. At han beklager å ikke ha oppdaget hva som skjedde da sønnen var barn, hadde en positiv effekt på Anders.

– Det som er sikkert er at det hjelper å snakke om det. Det som ikke hjelper er å holde det taust, sier Anders.

Filmen har gjort at han har fått ro rundt sin egen historie. Han har fått svar på hvorfor det skjedde, kjent at både den tidligere vennen og faren har tatt ansvar og beklaget det som hendte.

På sin reise rundt i Europa med filmen, har han møtt mange som har opplevd det samme som både han og den tidligere vennen.

– De har takket meg fordi det har gitt dem mulighet til å speile seg, kjenne seg igjen. Det er også mange som har kjent seg igjen i det min tidligere venn gjorde mot meg som barn. De forteller at de opplever det som en lettelse at han fikk gjort opp for seg. For ham var det en adferd, ikke en identitet.

Han formidler responsen tilbake til den tidligere vennen. Også at historien blir fortalt i VG.

Tungt i familier

V27 i Bergen har samarbeidet med konfliktrådet om å lage kurs som skal lære fagpersoner hvordan de kan forberede og gjennomføre slik møter som Anders måtte gjøre på egen hånd.

Dette for å unngå at barna og familiene ikke skal trenge å stå alene i slike prosesser.

Eva Mørch forklarer at det ofte er vanskelig for familiene å ordne opp i situasjonen selv.

– Over nitti prosent av barnas seksuelle krenkelser er mot andre barn de kjenner. De voksne vet ikke hvordan de skal håndtere det, det er skambelagt og de tyr ofte til å holde avstand mellom barna, og selv forholder seg tause fordi det kjennes tryggest.

Det kan ha store konsekvenser.

– Både barnet og familien blir hengende igjen i et mønster av frykt og ubesvarte spørsmål. Dersom det forblir ureparert kan det sementeres i konflikter og alliansedannelser som ofte varer i flere tiår.

I terapien er det først og fremst den utsatte som skal hjelpes. Det er hun eller han som får lov til å stille spørsmål.

Når barnet som har påført skaden får god hjelp til å forberede seg til møtene med de utsatte, svarer de ofte mer detaljert om hva som faktisk har skjedd.

– Å stille opp og svare på spørsmål er en måte for dem å ta ansvar på. Møtet blir en modning - også for dem, sier Mørch.

Hun understreker at målet ikke er å fjerne det som har skjedd, men hjelpe barna og ungdommene å komme seg videre, ikke bli hengende igjen i et mønster av frykt og ubesvarte spørsmål.