Slik fungerer kongelig immunitet

Kronprinsessens sønn, Marius Borg Høiby, er siktet for vold mot en kvinne i en leilighet på Frogner. Selv om han har hatt diplomatplass fra han var liten, er han fortsatt ikke immun mot straffeforfølgelse.

Hvilke personer i kongefamilien har kongelig immunitet?

På høyt juridisk hold er det uenighet om for eksempel dronning Sonja og kronprinsesse Mette-Marit omfattes av lovteksten.

Det er heller ikke samstemmigheten om hvem som kan påtales, pådømmes og hvilke sanksjoner som kan forventes.

Praksis er forskjellig i alle europeiske kongehus. Men i hele Europa går debatten om å innskrenke de kongeliges straffrihet.

Professor (emeritus) i rettsvitenskap, Carl August Fleischer (88) har uttrykt at dronningen og kronprinsessen ikke kan påberope seg samme immunitet som kongen eller kongens barn.

Overfor VG har han tidligere begrunnet sin tolkning med at kun kongen, samt prinser og prinsesser i arvefølgen, er spesifikt nevnt i den norske grunnloven.

At dronninger og kronprinsesser er utelatt i lovteksten fra Eidsvoll, kan ikke være noen forglemmelse fra grunnlovsfedrenes side, ifølge Fleischer.

Simpelthen fordi dronninger og kronprinsesser var like velkjent i 1814 som i dag, og fordi kongen og kongens barn har fått hver sin konkrete paragraf i Grunnloven.

<-Carl August Fleischer

Dr. juris og professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo fra 1969 til 2006. Hans viktigste fagområder er folkerett og statsrett.

Monarkens straffrihet er forankret i § 5, revidert så sent som i 2018.

Den sier at «Kongens person kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheten påligger hans råd».

En paragraf som grunnleggende angår forfatningens maktdeling og regjeringens ansvar, men som i dag ofte forstås som en bestemmelse som «bare» regulerer kongens private rettsstilling.

Videre slår § 37 fast at «De kongelige prinser og prinsesser skal for sine personer ikke stå til ansvar for andre enn kongen eller hvem han forordner til dommer over dem».

<-Eivind Smith

Dr.juris. og professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo siden 1986. Hans hovedarbeidsområde er norsk og komparativ forvaltningsrett og statsforfatningsrett.

Fleischers kollega i rettsvitenskap, jusprofessor Eivind Smith (74), vedgår at grunnlovstekstens utelatelse av dronningen eller kronprinsessen kan åpne for tolkning:

– Men vår nåværende dronning har selv vært kronprinsesse, og selv om paragraf 34 bare gjelder kongens rett til å fastsette titler «for dem som er arveberettiget til kronen», inneholder ikke paragraf 37 noen tilsvarende begrensning.

– Når tradisjonen hos oss hele tiden siden 2014 har vært at kronprinsens ektefelle bærer prinsessetittel, kan jeg ikke se at dagens kronprinsesse skulle falle utenfor den særlige statusen som følger av paragraf 37, sier Smith.

Han påpeker også at dronningen i sin tid var kronprinsesse, og det ville da være underlig å forstå grunnlovens taushet som uttrykk for at hun skulle ha mistet sin status etter denne paragrafen ved å bli «opphøyd» til dronning.

– Men så bør det jo legges til at det bare er kongen selv som har absolutt immunitet etter paragraf 5, mens paragraf 37 ikke står i veien for at han kan bestemme at prinser, prinsesser – og dronninger – skal «sendes videre» til det ordinære rettsapparatet, sier Smith til VG.

– En slags betinget immunitet?

– Ja, det kan du si.

<-Arne Fliflet

Høyesterettsadvokat og tidligere sivilombudsmann.

I en gjennomgang av Grunnlovens § 37, skriver tidligere sivilombudsmann, høyesterettsadvokat Arne Fliflet (78), at den konkrete lovtekstens innhold har vært analysert, tolket og utlagt i mer enn 200 år.

Statsrettsteoretikeren Peder Krabbe Gaarder innskrenket midt på 1800-tallet «prinser og prinsesser» til kun å gjelde kongens ektefødte barn, men ikke deres barn igjen.

Det kan støtte synet på at en inngiftet kronprinsesse ikke har krav på samme immunitet som kronprinsen.

Samtidig mente Gaarder at dronningen måtte omfattes av kongens prerogativ (kongelig særrett) i henhold til Grunnlovens § 5.

<-Peter Krabbe Gaarder (1814–83)

Jurist og statsrettsteoretiker. Han var statsrevisor fra 1851. Gaarder la folkesuverenitetens prinsipp, ikke maktfordelingen, til grunn i sine skrifter. (Maleri: Harro Harring/Oslo museum)

Frede Castberg, legendarisk autoritet innen forfatningsrett, påpekte i sitt hovedverk, «Norges statsforfatning» (1935) at dronningen har en særskilt rettsstilling, men viser til § 37 og skriver at bestemmelsen om prinser og prinsesser må gjelde også i hennes tilfelle. «Anvendes analogisk», som det heter i juridiske termer.

Dette betyr at dronningen i likhet med prinser og prinsesser, i et gitt tilfelle, kan stilles til ansvar for lovbrudd, men at kongen avgjør hvordan dette ansvaret skal gjøres gjeldende.

For eksempel ved at saken «sendes videre», som Eivind Smith sier, til behandling i en ordinær rettsinstans.

<-Frede Castberg (1893–1977)

Dr. juris, jusprofessor og rektor ved Universitetet i Oslo 1952–58. President for kuratoriet i Folkerettsakademiet i Haag i 1962–1976.

Ifølge Castberg må dette være konsekvensen av at kongens familie ikke kommer inn under regelen om ansvarsfrihet etter grunnlovens § 5:

«Så vel dronningen som prinsene og prinsessene har som alminnelig regel samme rettslige stilling som andre borgere. Disse medlemmer av kongefamilien har ikke som kongen selv en slik særstilling etter forfatningen at ikke de vanlige regler om borgernes rettigheter og plikter i prinsippet skulle komme til anvendelse.»

Et eksempel Castberg viser til er at mens statssjefen, etter Castbergs mening, ikke har stemmerett ved offentlige valg, «må man anse kongefamiliens øvrige medlemmer for stemmeberettiget som andre statsborgere».

I moderne tid ble § 37 tatt i bruk da prinsesse Märtha Louise i 1994 var ønsket som vitne i en britisk skilsmissesak.

Rettsanmodningen fra England ble imidlertid avvist med henvisning til at det ikke var adgang til å innkalle prinsessen for de alminnelige domstoler.

Se noen av de kongelige kontroversene gjennom i historien i galleriet med VG-saker under:

Dette betyr likevel ikke at kongens barn er helt immune i alle anliggender.

Da kong Harald ble tatt i fartskontroll i en 60-sone sør for Gol for noen år siden, hilste konstableriet til luen og lot majesteten kjøre videre. Om kronprinsen hadde vært like tung på labben, er det trolig at kongen ville «anbefalt» partene å følge veitrafikklovens § 4, 6 og 31b.

Som både Fliflet og Castberg skriver, er det ingen ting «i veien for at kongen i det individuelle tilfelle kan gi nettopp den domstol kompetanse i saken, som ville ha vært kompetent om søksmålet hadde vært rettet mot en vanlig borger.»

Kongen kan altså bestemme hvem de kongelige prinser og prinsesser skal stå til ansvar for.

Det gir personer i kongefamilien en viss beskyttelse av hensyn til behovet for å verne kongen som statsoverhode.

Regelen innebærer imidlertid ingen beskyttelse ut over dette prosessuelle.

§ 37 er ikke til hinder for at det kan innledes etterforskning mot prinser og prinsesser, ifølge Fliflet.

Medlemmene av den kongelige familie er heller ikke beskyttet mot sivile søksmål.

KONGELIG IMMUNITET: Straffrihet for medlemmer av den kongelige familie praktiseres ulikt i Europeiske kongehus. Bildet er fra feiringen av prinsesse Ingrid Alexandras myndighetsdag, 17. juni 2022. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

«I det hele tatt er de kongelige prinser og prinsesser underlagt de samme regler som andre borgere. Det er bare spørsmålet om hvordan domsmyndigheten i tilfelle skal utøves, som skal avgjøres av Kongen», skriver han.

Avgjørelsen om å reise strafferettslig tiltale mot medlemmer av den kongelige familie må, på grunn av § 37, treffes av Kongen i statsråd.

Og § 37 forutsetter altså at beslutninger om å gjøre ansvar gjeldende enten tas av kongen eller dommere «forordnet» av kongen.

Men enkelte former for ansvar kan bare gjøres gjeldende for domstolene.

Grunnlovens § 96 slår fast at «ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom». Dermed kan ikke kongen avgjøre spørsmål om straff, selv for personer av kongefamilien.

«Dette må bety at bare de alminnelige domstolene, eller dommere særskilt oppnevnt av Kongen, etter vanlig rettergang, kan avgjøre om medlemmer av kongefamilien skal straffes», konkluderer Arne Fliflet.

Kongelig immunitet i Europa

Storbritannia:

• Kun monarken har suveren immunitet. Andre kongelige har ikke det, men har ofte unngått rettslige tiltak på grunn av deres status.

Eksempel: Prins Andrew møtte et sivilt søksmål for seksuelle overgrep. Det ble avgjort utenfor retten. I 2002 ble prinsesse Anne det første medlemmet av den britiske kongefamilien som faktisk ble dømt for en straffbar handling. Hunden hennes angrep to barn i Windsor Great Park, og hun ble tiltalt i henhold til loven om farlige hunder. Prinsessen erklærte seg skyldig og ble ilagt en bot på 500 pund. Hun ble også dømt til å betale erstatning til ofrene.

Spania:

• Den spanske kongen har immunitet mot straffeforfølgelse, men dette gjelder ikke andre medlemmer av kongefamilien.

Eksempel: Kong Felipes søster, prinsesse Cristina ble bøtelagt i en korrupsjonssak, mens hennes ektemann ble dømt til fengsel. Den abdiserte kongen, Juan Carlos, er etterforsket for korrupsjon og skattesvik. Riksadvokaten henla saken i 2022 da Juan Carlos betalte nær 60 millioner kroner i «restskatt» til den spanske statskassen.

Italia:

• Italia avskaffet monarkiet i 1946, og medlemmene av huset Savoy mistet sine kongelige privilegier. De er underlagt vanlige rettslige prosesser.

Eksempel: I beruset tilstand skjøt kronprins Viktor Emanuel en mann i 1978. Han ble frikjent for uaktsomt drap, men dømt for ulovlig våpenbesittelse.

Sverige:

• Kongen har juridisk immunitet, men andre medlemmer av kongefamilien er underlagt de samme lovene som andre borgere.

Eksempel: Prins Carl Philip ble bøtelagt for fartsovertredelse.

Danmark:

• Monarken har juridisk immunitet, men andre medlemmer av kongefamilien er underlagt loven på samme måte som vanlige borgere.

Eksempel: Prins Joachim ble tatt for råkjøring og bøtelagt for fartsovertredelse.

Les også