Så bra er fotballen uten kjøping

Ser man bort fra diskusjoner om dømming og VAR, har EM vært moro. Vet du hva som er så fint med EM? At England ikke kan kjøpe venstrevingen til Georgia.

Khvitsja Kvaratskhelia herjet da Georgia slo Portugal onsdag kveld. Han er akkurat det et dysfunksjonelt engelsk lag trenger: En sterk dribler som kan holde bredden på venstre kant, skjære innover og skyte med høyrebeinet.

Hadde EM vært som klubbfotball, kunne England kjøpt Kvaratskhelia og fikset biffen. De store vinner, de små taper.

Men nå må England løse problemet med kløkt og taktiske justeringer.

Det er så mye mer rettferdig slik.

Dette virker kanskje åpenbart, men kontrastene har aldri vært større mellom EM og en klubbfotball som blir stadig mer kaotisk, innviklet og bitter. Så la oss si, bare for moro skyld, at EM hadde vært som klubbfotball.

Pengekaoset

La oss si at England hadde kjøpt Kvaratskhelia fra Georgia.

England vinner neste kamp, Georgia ryker ut.

Men nå er slusene åpne. Alle storlag kjøper de beste spillerne fra de små nasjonene. Snart vinner de samme lagene igjen og igjen. De blir så gode at de krever en egen turnering kun for dem, fordi det er de som trekker publikum og derfor fortjener TV-pengene. La oss kalle denne nye turneringen … Superligaen.

Men vent! Det europeiske fotballforbundet (Uefa), som organiserer EM, har regler for hvor mye penger hver nasjon kan bruke på spillere. Nå mener Uefa at England har brukt mer enn de har lov til.

England protesterer, men får poengstraff. De er rasende.

Diskusjonen eksploderer: Var straffen for streng? Hva med andre lag som har brukt masse penger?

Innen dette har Uefa anklaget Frankrike for å ha brutt de finansielle reglene. Plutselig kontrer Frankrike ved å saksøke Uefa fordi de mener reglene er for strenge. Dette fører til ny debatt blant fans og kommentatorer i form av endeløse artikler, teorier, meninger og anklager.

Heldigvis skjer ingen av disse tingene i EM, fordi ingen kan bruke penger.

Men på klubbsiden er det nå slik fotball fungerer.

Selger hoteller til seg selv

Hele dette hendelsesløpet har skjedd de tre siste årene.

Vi fikk forsøket på å skape Superligaen i 2021, et resultat av økende økonomiske ulikheter som har gjort et knippe lag ekstremt gode. I 2022 anklaget Premier League storlaget Manchester City for regelbrudd, og like før EM gikk City til søksmål mot Premier League på grunn av regler om inntekter fra sponsoravtaler.

Denne sesongen ble Everton trukket åtte poeng for å ha brukt for mye penger. Nå haster flere lag i Premier League med å få tallene til å gå opp innen det finansielle året avsluttes ved utgangen av juni.

De selger spillere til hverandre. Chelsea har solgt to hoteller til seg selv. Begge triksene utnytter huller i regelverket.

Er det lov? Er det fair?

Siden så mye av det sportslige handler om hvor mye penger man kan bruke på spillere, er kampen om inntektene blitt et spill i seg selv.

Juridisk startoppstilling

Spesielt i Premier League kan det virke som at det viktigste nå skjer utenfor banen.

Stjernene som kan avgjøre lags skjebner, er advokater. Advokater var i aksjon da Everton anket og fikk sin poengstraff redusert. Advokater skal ut i strid når City skal forsvare seg mot anklagene fra Premier League, som i teorien kan straffe dem med nedrykk.

Da Premier League anklaget City for regelbruddene i 2022, stilte fansen opp med et banner til neste hjemmekamp som hyllet Lord Pannick, advokaten som skal representere dem i høringen mot ligaen nå i november.

Før EM publiserte en City-konto en «lagoppstilling» på X med de juridiske tungvekterne som skal slåss for klubben i søksmålet mot Premier League.

Lite skaper så mye sinne som disse juridiske sakene.

Rivalene mener at City har brutt reglene og må straffes. City mener at reglene er urettferdige og at rivalene rotter seg sammen mot dem. Noen regler må det være, ellers vinner bare laget med de rikeste eierne.

Men disse kontroversene ligger langt unna hva fotball pleide å handle om.

Beholder sine beste

På mange måter reverserer EM alle moderne trender.

Plutselig handler alt om hvor spillerne kommer fra. De første klubbene ble stiftet i England midt på 1800-tallet av folk som studenter og arbeidere på sykehus. Som spiller representerte du en institusjon.

Da Liverpool møtte Manchester United, spilte spillerne for sine byer.

Dette prinsippet er blitt vannet ut helt siden Willie Groves ble den første spilleren som ble kjøpt for penger, da han dro fra West Brom til Aston Villa for 100 pund i 1893. Nå er det sjelden for topplagene å bruke lokale spillere.

Som er forståelig nok når økonomiske krefter trekker de beste spillerne mot de største klubbene. Og det er noe rettferdig med dette også, med hensyn til at de beste bør spille for de beste, samme hvor de kommer fra.

Men det har også gjort penger til drivkraften for suksess.

I EM blir alt jevnere når alle lag får beholde sine beste.

Skreller i vente

Det har vært gledelig å se hvor bra de mindre nasjonene har spilt.

Bare Skottland har fått bank (5–1), men det var med én mann mindre mot vertene Tyskland. Slovakia har slått Belgia. Slovenia klarte 1–1 mot England. Onsdag vant Georgia 2–0 mot Portugal.

De hadde neppe klart det uten Kvaratskhelia, som scoret ett mål og herjet hele kvelden.

I mesterligaen er det blitt sjeldent å se underdogs ta seg til semifinalen. City og Real Madrid har møtt hverandre tre år på rad. Her i EM får vi fort store overraskelser, både fordi fire tittelkandidater har havnet på samme side av tablået, og fordi lag som Østerrike og Sveits er gode nok til å slå stormaktene.

Underveis kan vi konsentrere oss om det som faktisk skjer på banen.

Det er ingen som anklager Frankrike for å være et kjøpelag.

Vi trenger ingen mastergrad i juss for å forstå hva som skjer.

Søndag skal England møte Slovakia i åttedelsfinalen. Så langt har de i praksis spilt uten en trussel på venstrekanten, fordi Phil Foden trekker innover hele tiden.

Bør de fortsette med Foden? Eller bruke Anthony Gordon? Eller bytte formasjon?

Hva enn England gjør, kan de ikke løse problemet med penger.

Og takk og pris for det.