3 weeks ago
4
Denne uken har filmen «Nr. 24» om krigshelten Gunnar «Kjakan» Sønsteby premiere. Han døde i 2012, 94 år gammel.
Filmen har fått komiker, programleder og samfunnsdebattant Sigrid Bonde Tusvik til å tenne på alle plugger, etter at hun var på festpremieren onsdag i forrige uke.
«Vi trenger ikke denne filmen», og filmbransjen «må inn i gasskammeret og dø», sier hun i en tordentale i tirsdagens episode av «Tusvik & Tønne».
– Det er satt på spissen, så klart, og høres hardere ut på trykk enn i en sleivete podkast. Jeg mener selvfølgelig ikke at de skal gasses, sier Tusvik til VG.
Savner sterke kvinner
I podkasten bruker hun sterke ord om en filmbransje hun mener er på villspor. «De pøser inn de jævla millionene i de jævla krigsfilmene med de jævla mennene», sier hun.
– Jeg prøver å gi et bilde på at vi må bli kvitt disse filmbransje-mennene som går på repeat om 2. verdenskrig. Dette er nok en mannefilm om en mannehelt, der vi bare ser helten og ikke blir kjent med noen rundt.
– Jeg mener ikke at noen må dø, men noen hoder må rulle.
– Jeg tror det betyr det samme.
– Hehe, ok, poenget mitt er at vi godt kan lage film om 2. verdenskrig, men vi må kunne klare å vise at både kvinner og menn kjempet side om side, sier Tusvik.
Hun viser blant annet til at forretnings- og motstandskvinnen Gudrun Collett (spilt av Lisa Loven Kongsli) burde ha hatt en større plass i filmen.
«Det er som om kvinner ikke var funnet opp. Kvinner ble først laget i 1950», sier Tusvik i podkasten.
Raser: – Det stemmer ikke
– Kvinnene blir bipersoner i filmen. De er bare pene med vakkert hår, vakre kjoler og nylonstrømpebukser uten hull. De er hjemme og drikker te og driver litt lett motstandsarbeid. Det stemmer ikke, sier hun, og utdyper:
– Vi må kunne kreve større bredde og et persongalleri som også involverer kvinner som faktisk gjorde store ting under krigen, de også. Kvinner er ikke bare mor, kjæreste eller en hjelper. Kvinnene utsatte seg for livsfare, de også.
FRITTALENDE PODD-DUO: Sigrid Bonde Tusvik (t.h.) og Lisa Tønne på Aschehoug sin hagefest 2023 – Jeg blir spik spenna gæren. Jeg fatter ikke at man kan lage noe sånt, sier Tusvik om filmen «Nr. 24». Foto: Frode Hansen / VG– Lei menn i vadmelsuniform
Sønsteby ble i 2006 Norges høyest dekorerte borger, utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han har også mottatt Krigskorset med tre sverd, og en rekke andre utmerkelser.
– Er det ikke relevant å lage filmer om enkeltstående, mannlige krigshelter, all den tid det var flere krigshelter som var menn, med sine unike historier?
– Da kommer vi til den andre kritikken jeg har, om at vi da vitterlig har kriget i andre land også, som Afghanistan. Jeg er bare så lei av å se menn i vadmelsuniform som lager bomber, og nazister som marsjerer opp Karl Johan, sier Tusvik og viser til andre 2. verdenskrig-filmer som «Quislings siste dager» og «Max Manus».
– Snart kommer Blücher-filmen også, poengterer hun.
– Hvordan bør man lage en 2. verdenskrig-film der kvinner får den plassen du mener kvinnene fortjener?
– Det finnes tusenvis av kvinner å ta av. Nic Waal eller Mai Eitrem, for eksempel, og Eitrem er jeg selv i slekt med. Det finnes så mange historier, og det er skrevet bøker om mange av disse kvinnene. Jeg sier ikke at man skal ha med kvinner bare fordi de er kvinner, men man bør kunne fortelle flere historier i historien om Sønsteby.
Foto: Lukas Salna / Motion Blur og SF Studios
– Helt enig
– Jeg er helt enig med Sigrid Bonde Tusvik om at det burde være flere filmer som fokuserte på kvinner under andre verdenskrig, sier filmens regissør John Andreas Andersen.
Han sier at historiene om kvinnenes innsats ikke har blitt fortalt godt nok, og at man kunne laget en egen film om en rekke personer i «Nr. 42», både kvinner og menn. Andersen nevner blant annet Gudrun Collett og Reidun Andersen:
– Filmen viser blant annet hvordan Reidun Andersen gjennomgikk mishandling av tyskerne, uten å røpe navnene på noen av de andre hun jobbet med i motstandsbevegelsen. Både Reidun Andersen og Gudrun Collett er viktige personer i historien om Gunnar, langt forbi det å drikke te.
– Men denne gangen laget jeg film om Gunnar Stønsteby, og det aller viktigste for meg har vært filmens budskap, som jeg føler er høyst relevant i 2024.
– Blir det om en kvinne neste gang?
– Hvis jeg får lov så. Min forrige film Nordsjøen hadde en kvinnelig hovedrolle.
Andersen peker på det også er mange kvinnelige regissører i Norge:
– Hadde en kvinnelig regissør laget en krigsfilm, med kvinnelig hovedrolle, ville det vært fantastisk.
– Regner aldri med at alle vil like en film
Tusvik sier også at hun mener filmen er laget i «Fakta på Lørdag-drakt» og at det er minimalt med karakterer hun blir glad i, selv ikke hovedpersonen selv.
– Selv de dårligste Netflix-seriene klarer å få oss til å bli glad i mer enn én person, sier hun.
– Du reagerer også på at filmen lages selv om Sønsteby har tatt med seg deler av historien i graven. Kan man ikke lage en film uten det hele og fulle bildet?
– Jo, men hvorfor tør de ikke å åpne den skuffen de sier han ikke åpner? Jeg føler ikke at de prøver å åpne skuffen litt engang. Det må være mulig å vise de traumene mer enn de har fått til i denne filmen.
Andersen svarer at det er synd at Tusvik ikke likte filmen, men at hun «selvsagt» får lov til å ikke like den:
– Jeg regner aldri med at alle vil like en film. Men vi har den siste uken vist filmen til mange mennesker i hele Norge, og fått ufattelig mange gode tilbakemeldinger. Jeg må si jeg har aldri vært borte i så god respons fra publikum på en film før.
English (US)