Prøvde å ta lappen uten en eneste kjøretime

5 months ago 28

Kan du kjøre i London, så kan du kjøre overalt, tenkte datteren min. Og begynte å forberede seg på å ta lappen i det vi flyttet over hit for tre år siden, da hun var 16 år.

Selv syns jeg trafikkbildet er en større utfordring enn venstrekjøring. I London kjører folk i et rasende tempo selv om veien er trang og full av parkerte biler på begge sider. Det er mer oversiktlig hjemme.

Mer oversiktlig å ta lappen også, skulle det vises seg. I Norge er det mange obligatoriske kurs som alle må gjennom. Det er bare å melde seg på og følge et løp. Prisen ender i snitt opp mot 40.000 kroner.

I Storbritannia kan du ta lappen uten en eneste kjøretime. Det er ingen obligatoriske kurs. Foreldrene kan stå for all øvelseskjøring i egen bil.

Det kan bli veldig billig. Nesten gratis.

Forberedelsene

Men da er det en del ting som må på plass.

Først må man ha et midlertidig førerkort. Det fikk datteren vår etter noen uker.

Så måtte vi utvide bilforsikringen. I Storbritannia er den knyttet til navngitte sjåfører, ikke til bilen. Dermed måtte vi kjøpe en tilleggsforsikring for datteren vår.

Ekstra innvendig speil og den obligatoriske L'en måtte på plass. Det krakelerte panseret på bilen vår viste seg å være av plast. Den magnetiske L'en satt ikke. Vi kompenserte med å feste tre L'er hist og pist, og satset på at det skulle gå bra.

Det kunne ha gått galt, men førte til et lykketreff. Mer om det etter hvert.

Bilen

Det er fort gjort å gå inn feil dør i engelske biler. Rattet er som kjent på motsatt side. Det er girspaken også. Høyre hånd får gjennomgå hver gang du kjører den inn i døra fordi du tror giret er den veien.

Vår 16-åring hadde akkurat vendt seg til norsk bil før vi flyttet, så nå måtte alt speilvendes.

Den eldre bruktbilen vår bød på noen tilleggsutfordringer. Den mest markante av disse var at kløtsjen var i ferd med å kollapse, og måtte presses unormalt langt ned for å få skiftet gir. Det krevde styrke i både armer og ben.

Men mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer er jo noe vi nordmenn har i mengder og lass.

Samtidig pågikk et par andre tilvenninger.

En tenåring som flytter fra ett land til et annet og begynner på en ny skole i et nytt system uten å kjenne noen, har litt mer enn bilkjøring å fokusere på. Å få venner og finne sin plass sosialt og faglig, for eksempel.

Og når de såkalte kjørelærerne, altså foreldrene, i tilleg var opptatt på jobb til alle døgnets tider, så tok ting sin tid. Datteren vår fylte både 17 og 18 år uten å ha kommet seg ut i London-trafikken.

Men så begynte ting endelig å skje.

Utilstrekkelige kjørelærere

Tenåringen adopterte raskt venstrekjøring. Hun plasserte seg godt i veibanen, og var oppmerksom i trafikken.

Verre var det med kjørelærerne. Det var først i den rollen vi foreldre innså at vi ikke visste om Norge og Storbritannia hadde de samme trafikkreglene. I rundkjøringene, for eksempel. Skulle hun blinke seg både inn og ut, som i Norge?

Vi prøvde å lese oss opp, men fant varierende svar. Det var det første av flere tegn på at vi kanskje ikke var tilstrekkelige som lærere.

Da hun gikk opp til teorieksamen, følte hun seg godt forberedt. Men vi burde jo for lengst ha skjønt at britene liker å gjøre ting på sin måte.

I tillegg til den vanlige kunnskapsprøven, testes kandidatenes reaksjonstid. Det visste ikke vår datter om på forhånd, og første test endte med stryk. Det spilles av en video der det plutselig oppstår en potensiell fare, og da gjelder det å trykke på knappen så fort som mulig.

Det vil si, ikke for fort. Det oppdaget datteren vår på test nummer to. Er du for rask for systemet, så er det like feil som om du er for treg.

Det måtte tre forsøk til.

Og da var det vel oppkjøring neste?

Nei, da.

Ekstreme ventelister på oppkjøring

Ventelistene til oppkjøring har vært ekstremt lange i Storbritannia siden pandemien. Det har hopet deg seg opp av kjøreklare sjåførspirer, men kapasiteten er dårlig og man har ikke kommet à jour ennå.

Den første ledige timen datteren vår kunne få lå et halvt år frem i tid. Men den var ikke i London. Den var i Birmingham. En helt ukjent by for kjøreeleven. Ikke ideelt, men eneste mulighet ved bestilling.

Heldigvis klarte hun å bytte etter noen måneder, da til Cambridge. Litt enklere enn Birmingham, tenkte hun.

I ventetiden bestemte hun seg for å ta noen timer med en ordentlig kjørelærer.

Drømmen om å ta lappen uten kjøretimer brast, men heller det enn å stryke fordi foreldrene ikke visste om alle de britiske særegenhetene som folk rundt henne hadde begynt å varsle henne om.

Viktig å gire med flat hånd

Kjørelæreren hadde én hovedinnvending: Datteren vår giret med for rundt hånd. Det må en flat hånd til, må vite, det er veldig viktig. Bare med flat hånd kan man skyve girspaken lett og synlig i retning det valgte giret, slik at kjørelærer og sensor tydelig ser at kandidaten kan gire.

Hæ? Seriously?

I tillegg måtte hun holde venstre arm over passasjersetet når hun rygget. Det var ikke et råd, men en absolutt regel. Britene er glade i slike.

Det ble med den ene timen med den kjørelæreren.

Da det endelig dukket opp en ledig oppkjøringstime i London, var den ganske nøyaktig ni måneder etter at datteren vår først meldte seg opp.

Og nå når vi foreldre var oppgradert til kjørelærere igjen, brukte vi tiden på å gjøre oss lommekjent i nærmiljøet der oppkjøringen skulle skje. Hun ble i hvert fall blir god i køkjøring.

På en av disse turene ble vi stanset av en tilfeldig kjørelærer. Den L'en som manglet på panseret kunne har ført til en klekkelig bot. Vi hadde altså undervist vår datter ulovlig i alle disse månedene.

Men den vennlige kjørelæreren var av det driftige slaget. Han fant frem en teiprull fra sin bil, og teipet en L fast på panseret vårt der magneten ikke virket. Vi foreldre mistet nok en gang jobben som kjørelærere, og han ble datterens siste kjørelærer.

Sunn fornuft?

Han kunne informere om at de absurde reglene fra første kjørelærer bare var tull. Godt å få bekreftet at sunn fornuft gjelder også i Storbritannia.

Kjøretimene fortsatte i vår bil, for det var jo den som var registrert til oppkjøringen. Men han var ikke fornøyd.

Selv om bilen hadde gått gjennom den årlige bilkontrollen uten feil eller mangler, mente han at det var en risiko. Ikke for sikkerheten, men for at sensor ikke ville sette seg i bilen, fordi den luktet bensin.

Det kunne bety stryk for datteren vår.

Så da var det bare å punge ut. 40.000 kroner for å tette bensinlekkasje og bytte kløtsj.

Den totale regningen var for lengst over det norske gjennomsnittet for å få tatt førerkort. Bare at her var det vi foreldre som måtte dekke de største utgiftspostene, siden de tilhørte bil og forsikring, ikke kjørelæringen.

Hun rakk å bli 19 år, men sto på første forsøk.

Og det var i siste liten. Nå går datterens visum ut, og hun flytter hjem til Norge.

Fikk førerkort, men får ikke kjøre

Og godt er det, for nå har hun ikke lenger lov til å kjøre i Storbritannia!

Ingen forsikringsselskaper vil dekke en nybegynner som «kjører en dyr bil».

Dyr bil?!

Vår skranglete bruktbil er beklageligvis av merket Audi, og dermed klassifisert som dyr. Bare ett selskap er villig til å tilby 19-åringen forsikring, til den nette sum av 75.000 kroner i året. Det er mer enn bilen vi kjører kostet for tre år siden.

Hvordan skal unge sjåfører få kjøretrening, spurte jeg forsikringsrådgiveren.

Hun må kjøpe seg en billig bil, var svaret. Billig, liten og farlig, tenkte jeg.

Så gjaldt altså ikke sunn fornuft likevel.

Les flere korrespondentbrev fra Gry Blekastad Almås: