Prioriter de yngste

I sitt innlegg «Vi trenger et singelopprør» begynner Hilde Wisløff Nagell med et forbehold om at man ikke bør stille grupper opp mot hverandre.

Når hun likevel avslutter med å foreslå at enslige bør betale lavere kommunale avgifter, slik at ikke-enslige må betale mer, er det grunn til å ta de «politisk privilegerte» barnefamiliene i forsvar.

Problemene Nagell beskriver rammer en mye mindre gruppe enn 1 million nordmenn, et tall hun bruker i sin ingress.

«Enslige» er et statistisk fenomen som består av alt fra 18-åringer i liten studentbolig til 97 år gamle enker i stor villa.

Gruppen består også av ugifte, barnløse par i 30-årene med høy lønn og hver sin selveierleilighet. Videre er høye matpriser og boutgifter et fattigdomsproblem, ikke et singel-problem. Også ektefeller kan slite med husholdningsbudsjettet. Nagells solidaritet fremstår derfor noe ekskluderende.

Når subsidierte barnehager prioriteres fremfor billigere søppelhenting for enslige, så er det fordi samfunnet mener det er viktigere å sikre gode oppvekstvilkår for barn enn levevilkår for voksne som bør kunne ta vare på seg selv.

Det kan være en bitter pille å svelge, men fra et langsiktig perspektiv er det utvilsomt en riktig prioritering.

Hva angår bekjempelse av kriminalitet, ekstremisme og konflikter, så er en trygg barndom det mest effektive virkemiddelet som finnes.

Det er dagens barn som skal lede Norge videre, ikke dagens middelaldrende enslige. Disse barna kommer også til å ende opp med å ta vare på dem som selv ikke fikk noen avkom. Vel bekomme, hilsen dagens foreldre.

På tross av at enslige kan oppleve det som provoserende at staten bruker mye penger på barnefamilier, så er ikke det å få barn et økonomisk overskuddsprosjekt.

Barn er dyre i drift, og i motsetning til øl på byen er de ikke en utgift man kan kutte ut.

Det er mange årsaker til at norske kvinner får færre barn, men dyrere mat, bolig og fritidsaktiviteter har neppe bidratt positivt.

Om Nagells «singelopprør» lykkes med å flytte skattekroner fra foreldre til enslige, vil enda færre ha råd til å ha barn.

Norge trenger flere barn, og færre unge enslige. Den politiske diskusjonen burde handle om hva staten kan gjøre for at folk finner sammen, ikke om hvordan det kan bli økonomisk gunstigere å være alene.