Polsk soldat patruljerer grensen til Belarus

Det bygges og graves langs Natos yttergrense mot Russland og Belarus.

I Polen omtales planene som de mest omfattende forsvarsplanene siden andre verdenskrig:

– Det nasjonale avskrekking- og forsvarsprogrammet er den største operasjonen for å styrke Natos østflanke siden 1945, sa landets forsvars- og visestatsminister Władysław Kosiniak-Kamysz under en presentasjon i mai.

• I Finland er et fire meter høyt piggtrådgjerde med avanserte overvåkningssystemer i ferd med å reise seg.
• I januar ble Baltic Defence Line, eller Den baltiske forsvarslinjen, kunngjort av statene Estland, Latvia og Litauen.
• Polen er i gang med planen «Shield East» langs grensen til Belarus og den russiske eksklaven Kaliningrad.
• Også Norge styrker grensen til Russland og innfører «strakstiltak».

Et langsiktig perspektiv

Tiltakene skal beskytte mot «hybride» angrep, som å sende migranter til grensen, og konvensjonelle angrep. Som en landinvasjon. Det trekkes blant annet lærdommer fra krigen i Ukraina. En krig preget av alt fra gammeldags skyttergravskrig til høyteknologisk dronekrig og elektronisk krigføring.

– Dette er avanserte systemer. Det er ikke snakk om bare et gjerde eller en vollgrav, for å si det sånn, sier Kjell Inge Bjerga, professor i forsvarshistorie og direktør ved Institutt for forsvarsstudier (IFS) til NRK.

– Det er systemer som bruker ny teknologi, overvåkningssystemer, dronesystemer, kunstig intelligens, også videre, kombinert med tradisjonelle fysiske sperretiltak, understreker han.

Her og nå er Russland ikke en fare for Nato, forteller Bjerga. De har nok med Ukraina-krigen. Men på lengre sikt er situasjonen en annen.

– Hvis Russland skulle vinne krigen i Ukraina, så er resultatet katastrofalt for sikkerheten til resten av Europa, understreker han.

De siste årene har hele det russiske samfunnet blitt innrettet mot å drive krig. De har gått inn i en «krigsøkonomi». Skulle Russland vinne i Ukraina, vil de dermed lett kunne ruste opp igjen, forteller Bjerga:

– Det vil åpenbart være en stor trussel mot resten av Europa. Det er i det perspektivet man bygger ut forsvarene i de europeiske landene, inkludert å lage grensesperringer i Finland, Baltikum og Polen.

Skal avskrekke og forsinke

Finland er Nato-landet med lengst grense mot Russland. Innen 2026 er planen å bygge et gjerde langs 200 kilometer. Mesteparten i Sør-Finland.

– Finland må ha en uavhengig og troverdig evne til å opprettholde en et godt sikkerhetsnivå på grensen. Det østlige grensegjerdet som skal bygges, er en viktig del av dette, skriver den finske grensevakta i en e-post til NRK.

Finske grensevakter og en hund langs deler av gjerde som er bygd i Imatra sør i Finland i oktober i fjor.

Foto: Jussi Nukari / AP

Gjerdet er blant annet utstyrt med sensorer og overvåkningssystemer.

Foto: JUSSI NUKARI / AFP

Her var gjerdet i Imatra i ferd med å bli bygget i april i 2023. Totalt planlegger Finland å bygge gjerde langs 200 kilometer av den 1300 kilometer lange grensen mot Russland.

Foto: Sergei Grits / AP

Gjerdets hovedoppgave er å stanse migranter som prøver å krysse grensen ulovlig. Men ingen tenkte på et grensegjerde før Russlands Ukraina-invasjon, sa brigadegeneral Jari Tolppanen ved den finske grensevakta til nyhetsbyrået AP i vår.

Et gjerde vil ikke stanse en russisk invasjonsstyrke. Men det kan hjelpe, ifølge Kjell Inge Bjerga:

1. Det kan avskrekke et angrep ved at det blir vanskeligere å gjøre det uoppdaget.
2. Det kan forsinke en invasjonsstyrke og dermed kjøpe finnene tid.

Finland har også én viktig fordel: De finske skogene.

– Det er krevende for en invasjonsstyrke å ta seg frem i et tett skogsområde, og som også er så stort. sier Bjerga.

– Dette kan de jo da kombinere med ulike sperretiltak og ulike overvåkingssystemer. Selvfølgelig for å detektere en styrke som da måtte være på vei.

Så heldige er de ikke i Baltikum lenger sør.

Vil stanse stridsvogner

De baltiske statene er små. De ligger vendt mot Russland og Belarus med ryggen mot Østersjøen og den russiske eksklaven Kaliningrad. Landskapet er flatt.

– I prinsippet er det utrolig enkelt for en invasjonsstyrke å rulle over grensa og fortsette frem til Østersjøen. Slik at de baltiske statene er veldig sårbare for en landinvasjon, sier Kjell Inge Bjerga.

For å forsvare seg er de baltiske statene derfor mer avhengige av å også ha andre sperretiltak på plass. Estland har foreslått et nettverk med 600 bunkere, omtalt av blant annet forsvarsnettstedet Breaking Defense.

Landene er også i gang med å produsere og lagre betong- og metallsperringer og piggtråd som kan utplasseres raskt. I Litauen skal det opprettes flere depoter med slike sperringer, ifølge Daivis Petraitis, professor i krig- og konfliktstudier ved Baltic Defence College.

– Det foregår også mer arbeid med å plante mer skog, grave grøfter som kan stanse stridsvogner, og vedlikehold av skogsområder, skriver Petraitis i en e-post til NRK.

Tsjekkiske pinnsvin og «legoklosser» var stablet i Karsava i Latvia nært grensen til Polen i august.

Foto: GINTS IVUSKANS / AFP

Dragetenner sto utstilt i august i Karsava i Latvia.

Latvias President Edgars Rinkevics (lengst frem) inspiserte byggingen av et grensegjerde ved grensen til Russland i juni.

Det er allerede bygd lange strekk med gjerder langs grensene mot Belarus, som her i Kurmelionys i Litauen. De blir en del av Den baltiske forsvarslinjen.

– Å etablere anti-mobilitetsområder ved hjelp av disse tiltakene og ved bruk av landminer vil begrense muligheten til en eventuell angriper å manøvrere, føyer han til.

I tillegg skal gjerder som allerede er bygget i langs Latvias og Litauens grense mot Belarus, bli en del av forsvarslinjen, skriver forsker Justina Budginaite-Froehly ved tankesmia Center for European Policy Analysis (Cepa).

Utnytter terrenget

I Polen er også landskapet en viktig del av planene. Den polske generalstaben delte en presentasjon som viste omfanget av planene tidligere i år. Der kommer det frem at innen 2028 skal rundt 700 kilometer av grensen sikres.

Det omtrent like langt som Polens grense mot Belarus og den russiske eksklaven Kaliningrad.

– Hovedgrunnen til å innføre dette programmet er for å øke landets motstandsdyktighet og avskrekke og forberede forsvaret av grenseregionene, sa general Wieslaw Kukula, sjefen for generalstaben.

Planene er delt inn i fire deler:

1. Styrking av tiltak som skal hindre overraskende angrep.
2. Tiltak som skal begrense fiendens evne til å rykke fremover (sperretiltak og grøfter).
3. Tiltak som skal sikre evnen til egne og allierte styrker å ta seg frem.
4. Tiltak som skal sikre tryggheten til egne styrker og sivile.

Illustrasjonen viser at det er planlagt å bygge gjerder, grøfter og jordvoller, utplassering av betongsperringer og bygge bunkere der sivile kan gjemme seg. Illustrasjonen fremhever også jorder og skogsområder.

Bildet viser at det kan bli aktuelt å sprenge veistrekninger og broer for å hindre en fremrykking. Den fremhever også at det skal finnes lagre for forsvarsmateriell.

– Shield East er basert på mye historisk erfaring med den typen sperretiltak der man utnytter terrenget, vegetasjonen også videre, sier Kjell Inge Bjerga ved IFS.

– Kombinert med at man bygger fysiske sperringer, som i betydelig grad vil sinke en invasjonsstyrke, understreker militærhistorikeren.

Prisen er beregnet til rundt 10 milliarder polske zloty. Rundt 28 milliarder kroner. Investeringen skjer samtidig som Polen også har styrket forsvaret betydelig. I august kunngjorde de at de kjøper nesten 100 angrepshelikoptre fra USA.

Satset ikke på å beskytte territorium

Planene trådte i kraft etter at Nato-landene i 2022 ble enige om et nytt strategisk konsept. Det står det at Nato er «fast bestemt på å forsvare hver tomme med alliert territorium».

– Russlands krig i Ukraina har vist at, i tillegg til utstyr, ammunisjon og personell, så trenger vi også fysiske forsvarsinstallasjoner på grensen for å forsvare Estland fra første meter, sa Estlands forsvarsminister Hanno Pevkur i en pressemelding i januar.

Det skiller seg fra det man tidligere har tenkt i Baltikum, forteller Viljar Veebel, forsker ved Baltic Defence College med fokus på Estland.

– Mellom linjene, for å si det sånn, så var doktrinen at så lenge vi har Natos avskrekking, så trenger vi ikke å bruke ressurser på territorielt forsvar, sier Veebel til NRK.

Og selv om Russland skulle invadere, så ville Nato raskt drive dem ut igjen.

Ukraina-krigen har vist at en slik strategi kan koste dyrt, ifølge Veebel:

1. For det første er russerne ekstremt flinke til å holde på territorium som de har okkupert.
2. For det andre forårsaker de massiv skade, både mot folk og infrastruktur.

– Vi tror ikke at vi kan beseire russerne. Vi håper å kunne forsinke dem så mye som mulig slik at Nato når frem mens vi fortsatt kontrollerer litt territorium, sier Veebel.

Sinkes av byråkrati

Den baltiske forsvarslinjen er et ambisiøst prosjekt. Men Veebel er kritisk til hvor godt det egentlig fungerer. Et vellykket forsvar må inkludere luftvern, planer for å beskytte landene fra en invasjon fra sjøen, infrastruktur rundt forsvarsverkene og, ikke minst, støtte i befolkningen, påpeker han.

Veebel legger ikke skjul på at man i Estland er bekymret for hvor stor andel av den russisktalende befolkningen som kunne finne på å støtte Russland.

For det andre mener han fremgangen sinkes av byråkrati. Man må sikre seg rett til å bygge på privat grunn:

– De juridiske problemene med landeierne er så byråkratisk at Ukraina-krigen kan være slutt før vi får til noe som virker, sier Veebel.

Kjell Inge Bjerga ved Institutt for forsvarsstudier understreker også at man ikke må «overdrive betydningen av sperretiltakene».

– Dette er små biter i et mye større puslespill. Å bygge gjerder og grave vollgraver er bare en liten del av de store Nato-planene, understreker han.

Interessert i utenriks? Hør utenriksredaksjonens podkast: