Plateanmeldelse: Beathoven – «Sorgenfri»: Molefonkne maskeladder

TRE GANGER LUDWIG: Den tidligere rølpetrioen Beathoven er inne på noe, ifølge VGs anmelder. Foto: WARNER MUSIC/PROMO

Gutta i Beathoven står på terskelen til noe interessant, men våger foreløpig ikke å ta steget fullt ut.

• Marius Asp

fredag 31. mai kl. 09:39

Stakkars Ludwig van Beethoven. Da han var ferdig sklidd i 1827, i en alder av 56 år, hadde wienerklassisisten måttet tåle alkoholiserte og tidlig døde foreldre, depresjon, blyforgiftning og hørselstap.

Nesten 200 år senere knar en maskert trio fra Oslo den østerrikske mesterens navn inn i sitt eget. Og det blir kjapt klart at det som kan ha begynt som en kynisk spøk om hvor lett det er å lage en hit for folk som ikke bryr seg om musikk, har utviklet seg til noe annet og mer substansielt.

Stilistisk sett kan Beathoven kanskje best beskrives som det manglende mellomleddet mellom Ballinciaga og Undergrunn. De er mye bedre enn førstnevnte, og på sitt beste fullt på høyde med sistnevnte – om enn i kraft av helt andre kvaliteter.

Åpningslåten på debutplaten «Sorgenfri», nesten-tittelkuttet «Sorgenfri symfoni», tar i bruk Wenche Myhres «Si meg hva kjærlighet er», før den raser avgårde i sitt eget tempo og sin egen agenda.

Den forblir et høydepunkt på et kort og konsist debutalbum som hinter om noen veier videre for trioen – deriblant et dypere dykk i UK Garage-estetikken som tyter frem mellom glipene på låter som «Champagne Shower» og «Jacayl».

Akilleshælen blir de ofte sutrete og matleie tekstene, som for alvor bikker over i parodien på sistelåten «Rockstar Lie»:

Finnes det noe kjærlighet for en som meg?

En som mister seg every night

Fortjener han love?

Fortjener jeg love?

Som om det å synes synd på seg selv automatisk vitner om et indre liv.

Det er dumt at ikke Beathoven har tatt tak i den type banaliteter, for «Sorgenfri» er i det store og det hele overraskende gøyal å lytte til – også i edru tilstand.

BESTE LÅT: «Sorgenfri symfoni»