Palestinske flyktninger gir ikke slipp på nøklene

4 months ago 49

Hassan Nofal har nøkler til to hjem på knippet sitt. Den ene er til besteforeldrenes hus Hulayqat, det som en gang var en palestinsk landsby. De ble jaget på flukt da staten Israel ble proklamert i 1948 og fikk aldri mer vende hjem.

Den andre nøkkelen på Nofals knippe er til huset i Jabaliya-leiren som han og familien måtte flykte fra da Israel innledet sin bombing i oktober i fjor.

Nofal er fast bestemt på at nøkkelen til huset nord på Gazastripen ikke bare skal bli et minne, slik nøkkelen til besteforeldrenes hus er.

– Dersom huset bare blir et minne, ønsker jeg ikke å leve lenger, sier han.

– Jeg må vende tilbake til huset mitt, jeg vil leve i Gaza sammen med barna mine i huset vårt, sier Nofal.

Raserte hus

Rundt 1,9 millioner av Gazas 2,3 millioner innbyggere er ifølge FN internt fordrevet som følge av de israelske angrepene som ble innledet etter Hamas-angrepet 7. oktober.

Israel lover at de en gang skal få vende hjem, men mange av dem har ingenting å vende hjem til.

60 prosent av alle boliger i Gaza er ifølge FN helt eller delvis rasert i angrepene, og det samme er rundt 80 prosent av alle andre bygninger.

Vann- og elektrisitetsnettet er også ødelagt, det samme er avløpsnettet. Søppel hoper seg opp, opprydding og gjenoppbygging vil ta tiår.

Hver eneste gang Nofal og familien har måttet flykte, har de endt opp på et nytt og overfylt sted. Nå bor de i et provisorisk telt laget av trestokker og plast utenfor Khan Younis.

Familien har bare kunnet ta med seg få eiendeler, og på hvert nytt sted de har kommet til har det vært en daglig kamp for å finne mat, rent drikkevann, medisiner og legehjelp.

Ingen trygge områder

Den siste masseflukten i Gaza skjedde fra den østlige delen av Khan Younis tidligere i måneden. Israel varslet en ny offensiv mot byen og beordret innbyggerne i den østlige delen til å forlate området. Ifølge FN ble rundt 250.000 drevet på flukt.

Det samme gjentok seg noen dager senere i Gaza by, og nesten hele befolkningen på Gazastripen er nå trengt sammen i et 60 kvadratkilometer stort område langs kysten i sør, kalt Muwasi.

Israel kaller Muwasi-området «en humanitær trygg sone», men har gjennomført en rekke dødelige luftangrep også der. Angrepene har ifølge Israel vært rettet mot militante palestinere, men krever alltid flest sivile liv.

– Det fins ikke lenger noen trygge områder i Gaza, slo FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) nylig fast.

Over 38.000 er ifølge palestinske helsemyndigheter hittil drept i krigen og nærmere 90.000 er såret. Flertallet av ofrene er barn og kvinner.

Gang på gang

53 år gamle Nofal jobbet tidligere for den palestinske selvstyremyndigheten i Jabalia.

Leiren kom tidlig under angrep, og sammen med kona og de seks barna flyktet han først til slektninger i byen Deir al-Balah.

Også der angrep Israel og flukten gikk videre til Rafah lengst sør på Gazastripen. Da israelske styrker gikk til angrep på Rafah i mai, ble over 1 million palestinere på nytt drevet på flukt.

Nofal og familien fant veien til Khan Younis 10 kilometer lenger nord, men fikk heller ikke være der lenge. Nå lever de omgitt av stinkende kloakk i et provisorisk telt i Muwasi-området.

– Det er vanskelig å sove på bakken og bli plaget av insekter. Vi blir syke fordi det er så varmt om dagen og kaldt om natten, forteller Nofal.

Å forlate boligen i Jabalia var det aller vanskeligste, forteller han og ser på nøkkelknippet han holder i hånden.

Besteforeldrenes hus er for lengst jevnet med jorden, og landsbyen Hulayqat fins ikke lenger. Om hans eget hus i Jabalia fortsatt står, vet han ikke.

Trygghet og frihet

Ola Nassar har også en nøkkel til hjemmet hun måtte forlate i Beit Lahiya nord på Gazastripen. Den symboliserer trygghet, stabilitet og frihet, forteller hun.

– Det er identiteten min, sier Nassar.

Familien hadde akkurat flyttet inn i huset og pusset opp kjøkkenet da krigen brøt ut. Nå er alt brannskadet, og det samme er klær og de øvrige eiendelene familien måtte etterlate.

En av de kjæreste eiendelene hennes, et middagsservise hun fikk av broren, ble knust i et israelsk flyangrep, forteller hun.

Nassar, ektemannen og de tre barna har flyktet hele syv ganger siden oktober. Nå bor de i et provisorisk telt i Muwasi.

– Hver eneste gang var vanskelig, for det tar tid å tilpasse seg. Og straks vi hadde etablert oss på et nytt sted måtte vi flykte igjen, forteller hun.

Fotoalbum

Nour Mahdi forteller også om en dramatisk flukt der familien med syv barn knapt fikk med seg noe, bortsett fra papirene på huset og et fotoalbum. Albumet ble senere ødelagt av regn og ble brukt for å få fyr på et bål.

– Det var veldig tungt. Det var viktig for meg for det inneholdt minner om barna, forteller Mahdi.

Omar Fayad fikk med seg et bilde av datteren og et av seg selv som tiåring da han flyktet. Etter å ha blitt drevet på flukt gang på gang de siste månedene angrer han på at han forlot huset i Beit Hanoun.

– Jeg skulle bare ha blitt værende og dødd der, sier 57-åringen.

Muhammed al-Ashqar har flyktet seks ganger, den første gangen sammen med fire døtre, fire sønner og barnebarna.

Underveis kom familien bort fra hverandre. Sønnen fant veien til Nuseirat-leiren der kona kom fra, men hun og fire av barna ble drept i et israelsk angrep. Sønnen mistet det ene beinet. En annen sønn er også drept i krigen.

63-åringen savner ikke eiendelene han måtte etterlate, forteller han.

– Det å måtte etterlate alt man eier er ingenting å gråte over når man ser alle disse døde og all denne lidelsen, sier Ashqar.

Read Entire Article