På dette sykehjemmet får beboerne lov til å ruse seg

– Jeg har funnet veldig roen her. Jeg har det.

Kate Hansen Lambela gir NRK et av sine hjertelige smil.

Hun er bare 67 år, men har allerede bodd på flere sykehjem.

Hjemme har hun likevel ikke følt seg. Før hun kom til Stovner.

– Det var som å komme til himmelen. Det var noe helt nytt.

Skutt i beinet

Det store smilet til tross: Kates liv har ikke vært bare lett.

I vår mista hun mannen sin gjennom 30 år. De hadde vært sammen om mye. Også rusen.

– Jeg anbefaler ingen å begynne med det, sier Kate.

Opprinnelig er hun fra Indre Troms. Men livet tok henne til Østlandet. Først til Skien. Og så, etter hvert, til Oslo - og Plata.

Piller. Alkohol. Sprøyter. En evig jakt på neste dose.

Fortsatt husker Kate hvor intenst dårlig hun ble hver gang rusen hadde forlatt kroppen. Da var det bare én ting som var viktig: Å bli «frisk» igjen

– Man gjør alt. Nei, det er ikke noe liv, sier 67-åringen.

Rusen følges av utrygghet. Og farlige situasjoner. Som da Kate ble truffet av et vådeskudd i en leilighet på Majorstua.

«Beinet er blitt veldig bra etter at jeg kom hit. Jeg lå nesten rett ut, og kunne nesten ikke sitte da jeg kom. Så det går fremover.»

Kate Hansen Lambela

beboer, Stovnerskoghjemmet

Det er grunnen til at hun bruker rullestol i dag.

– Jeg er jo ikke lam, det er bare at jeg må komme meg på beina igjen.

Og på Stovnerskoghjemmet har hun fått igjen håpet.

– Jeg setter så pris på livet på en annen måte nå.

Fra rus til ro

Den verste avhengigheten har Kate lagt bak seg. Hun har gått på metadon i over 20 år. Et vidundermiddel, mener hun.

Men behovet for rus er ikke helt borte. Av og til tar hun litt annet også, innrømmer Kate.

– Det hender. Det gjør det jo.

Hun sier det uten blygsel. Foran sykehjemmets sjef og avdelingsleder Sigrun Peymann.

For Stovnerskoghjemmet er ikke som alle andre sykehjem. På avdelinga der Kate bor, sliter alle med rus.

– Dette er ofte en gruppe som har vært utsatt for mye stigma og levd et tøft liv. Nå har de blitt så syke at de trenger hjelp, sier Peymann.

I nesten 13 år har de tatt imot beboere som sliter med alkohol. Og i fjor åpna de et nytt tilbud: for de som både har store helseproblemer og bruker ulovlige rusmidler.

Sju plasser, som nå alle er fylt opp.

Peymann sier de merker at beboerne faller til ro, at de trives.

– Du får god mat når du trenger det, og du har oppfølging når du er i behov av det. Og du trenger ikke å være alene, da.

Dessuten: forutsigbare rammer og et fast sted å bo.

– Det er ikke alle som har hatt det, heller, før de kom inn til oss.

Kan ruse seg

Det aller mest unike med tilbudet er kanskje dette:

Det er lov til å ruse seg på sykehjemmet. Så lenge det skjer inne på eget rom.

– Og det opprettholdes også av beboerne, sier Peymann.

De fleste av dem er såpass fysisk friske at de klarer å dra ned til byen selv og skaffe seg det de trenger.

Uansett om de kommer tilbake rusa, eller med noe de skal ta på eget rom, er de velkomne.

– Det har jo gått overraskende bra, men det er klart at det er jo ikke smertefritt, sier Peymann.

Innimellom er en beboer for rusa til å være med på felles aktiviteter som turer og filmkveld.

– Da tar man det på tomannshånd på en grei måte. Sånn at de opplever at de ble møtt på en verdig måte.

For noen regler og grenser må man ha. Erfaringa på Stovnerskoghjemmet er at de respekteres, når folk selv møtes med respekt.

– Holdninger, det er viktig. Holdninger og respekt. Og god kommunikasjon. Det at de skal bli møtt som en enkeltperson, da.

– Stiller alltid opp

For Kate Hansen Lambela har det vært helt avgjørende.

– Det er veldig ålreite folk som jobber her. De er så snille og hjelpsomme.

Sånn har det ikke alltid vært. På andre sykehjem opplever hun å ikke ha blitt møtt med tillit.

Der har hun hatt følelsen av at de ansatte var «etter henne» hele tiden, på grunn av bakgrunnen hennes.

– Jeg fikk ikke sånn trygghet og ro som jeg får her. Nei, dem var på meg hele tida.

I en kommentar rra Sykehjemsetaten kaller de det leit at Kate føler hun ikke har blitt møtt på en god måte.

«Alle som bor hos oss, skal få god og trygg omsorg uansett hvilken sykdom man har,» skriver de.

Og legger til at de er glade for at Kate nå har fått et tilbud som er rett for henne, og hvor hun trives.

Oslo tidlig ute

Tilbudet på Stovnerskoghjemmet har nå blitt drevet i snart åtte måneder.

Uten krav eller forventning om avrusning. Målet er å skape et normalt og verdig liv.

Bemanninga er høyere enn normalt. Mange ansatte har videreutdanning innen rus og psykiatri.

– Det er en veldig dedikert ansattgruppe som brenner for denne gruppa, med stort engasjement. Og stor arbeidsglede, sier Sigrun Peymann.

I motsetning til mange andre deler av helsevesenet, har de ikke slitt med rekruttering.

Og nå vil andre lære av Oslo. De har fått forespørsel om alt fra hospitering eller samarbeid til å holde innlegg på konferanser.

– Man ser at behovet også melder seg i andre kommuner, sier Peymann.

For det finnes få tilbud som på Stovnerskoghjemmet. Et på Stokka sykehjem i Stavanger. Nesbru i Asker har en avdeling som ligner.

Og noen steder, som Tromsø, diskuterer et slikt tilbud nå. Mange er skeptiske og redde for at det ender med mye bråk og uro for andre på sykehjemmene eller naboer.

Peymann sier at til tross for noen situasjoner, har de gode erfaringer. Og hun er ikke i tvil:

– De med rusavhengighet lever nå lenger enn de gjorde tidligere. Og de blir somatisk dårligere tidligere enn andre. Så behovet er der.