Det er ingenting som tyder på at middelaldermennesket var mindre opptatt av sex enn det vi er i dag.
På en pinne funnet på Bryggen i Bergen er det risset inn en beskjed som kan få de fleste til å sette kaffen i vrangstrupen:
«Jón silkifuð á mik en Guþormr fuðsleikir reist mik en Jón fuðkula ræðr mik».
For de som ikke er så stødig i å lese runer, kan dette oversettes slik:
«Jon silkefitte eier meg, og Guttorm fittesleiker risset meg, og Jon fittekule tyder meg.»
Dersom du trodde at det å bruke skjellsord for kjønnsorganer var et moderne fenomen, må du altså tro om igjen.
Oppsiktsvekkende pinne
Krister Vasshus er språkhistoriker og jobber for tiden med en doktorgrad om stedsnavn ved Universitetet i Bergen. Gjennom forskningen sin har han analysert hundrevis av runer.
Noen vekker mer oppsikt enn andre.
Runepinnen fra Bergen ledet Vasshus til å skrive et blogginnlegg om gamle ord for kjønnsorganer, som igjen ble til en artikkel på forskning.no.
Her forklarer Vasshus runeinnskriftens betydning.
– Fuð betyr fitte, sier han.
Vasshus tror at innskriften på runepinnen fra Bergen er et såkalt skjemteinnskrift – et forsøk på å gjøre narr av disse tre mennene.
De hadde altså både humor og grovt språk, også i gamle dager.
«Herlig er fitten»
Dette er heller ikke den eneste pinnen med litt grovere språkbruk som Vasshus kom over.
På en annen runepinne, også funnet på Bryggen i Bergen, står det:
«Felleg er fuþ sin bylli.»
Dette kan tolkes på flere måter, men Vasshus nevner blant annet denne tolkningen:
«Herlig er fitten, måtte pikken skjenke henne.»
«Fæl er den som fører drikke til fitten», er en annen mulig tolkning.
– Sitter langt inne å snakke om fitte på TV
Begge runepinnene er funnet på 1960-tallet, og anslås å være fra rundt år 1200–1300.
Det er det våte klimaet i Bergen som har gjort at runeinnskriftene er så godt bevart, forklarer forskeren.
Lenge ble pinnene oppbevart i kjelleren på Bymuseet i Bergen, men siden 2019 har de vært en del av museets store utstilling av runepinner.
Vasshus undrer seg over om denne type funn blir litt underkommunisert.
– Kanskje er det fordi forskere sånn som jeg syns det er litt pinlig. Det sitter litt langt inne å snakke om fitte på riksdekkende TV, for eksempel.
Museumspedagog ved Bymuseet i Bergen, Knut Høiaas, tror ikke at det er tilfellet.
– Nei, jeg tror kanskje ikke det. Kanskje tvert imot syns de at det er litt kult, at det blir litt svulstigere enn den forskningen som de ellers driver med på med. Jeg tror ikke at dette er noe man har vegret seg for å fremme, sier museumspedagogen.
Høiaas legger til at det ikke er noen spesiell grunn til at runepinnene ikke ble utstilt før i 2019, annet enn at de kan ha blitt glemt litt.
Det eldste, norske ordet for kjønnsorgan
Vasshus nevner også flere litt snuskete ord som har en lang historie.
– Vi har for eksempel kuk, pikk, kuse og kunte, der sistnevnte er det samme ordet som det engelske cunt.
Ordet kuk kommer fra et ord som opprinnelig betydde klump, mens ordet pikk opprinnelig har betydd pigg, sier Vasshus.
Men ingen av disse har like lang historie som ordene for det kvinnelige kjønnsorganet.
Kuse og kunte har sannsynligvis betydd «noe svellende», forklarer forskeren.
– Dette er det eldste registrerte ordet for kjønnsorgan som fortsatt er i bruk, sier han.
– Kjært barn har mange navn, er det ikke det vi pleier å si? Det er jo noe vi liker å fikle med. Så selv om det er bak lukka dører, så har folk snakket om det, også i middelalderen
Skrytepinner
Knut Høiaas mener at de litt snuskete runepinnene har en større verdi enn å bare være morsomme.
– Det gir oss en unik inngang til hodet til disse folkene, en innsikt i hva de tenkte på. De tankene, ideene og fantasiene som de hadde i middelalderen, er kanskje ikke alltid så fjerne fra de som vi har i dag.
Det å skryte av erobringene sine er heller ikke noe nytt fenomen, skal vi tro museumspedagogen.
– Blant annet er det en som har skrevet at «Ingebjørg elsket meg da jeg var i Stavanger». Så det er en slags skryteinnskrift, tror vi.
Slike skrytepinner er det flere av, forteller Høiaas.
Middelalderens snapchat
Generelt sett er skriftlige dokumenter ment for å bli lest og å bli tatt vare på. I middelalderen var det kun overklassen som skrev på pergament, og som kunne bruke det latinske skriftspråket.
– Mens runepinner er en folkelig skriftform. Alle hadde en kniv, og alle kunne finne en pinne.
Men runepinnene var ikke ment for å bli tatt vare på, forteller Høiaas.
– Det er som middelalderens Snapchat.
Høiaas forklarer:
– Det er en melding som noe har skrevet og så levert til en mottaker som har lest beskjeden. Når beskjeden er lest har pinnen utspilt sin verdi, og så har den blitt kastet.
Dette gjenspeiles tydelig i de litt mer muntlige beskjedene som har blitt risset inn på runepinnene, sier museumspedagogen.
– Altså, det var jo ingen som mente at disse skulle ble funnet 700 år senere. Men det er jo en viktig del av vår historie, dette også, avslutter Høiaas.
Publisert 03.08.2024, kl. 16.39