Oslo-gutten som ikke taklet jaget: – Jeg sa det ikke til noen

4 months ago 86

Oppturen startet i vakre Stryn på Vestlandet.

Han elsket fotball. Han hadde talentet. Han spilte på et satselag i byen. Han ville ha det gøy.

Det skulle vise seg å bli en umulig kombinasjon i Oslo.

Sondre Ørjasæter er noe for seg selv. Supertalentet, som i dag er en av Eliteseriens beste unggutter, måtte ut på bygda for å lykkes. Han våknet ikke før moren ga ham en klar beskjed:

«Nå må du faen meg skjerpe deg!».

Sondre var 18 år og sov bort dagene i Stryn.

– Jeg chillet som faen, altså, sier han til VG.

20-åringen deler sin spesiell historie.

– Kompisgjengen min var jo alltid ute og spilte fotball. Bare lykke, beskriver han.

– Så spilte jeg på 2002-laget til Lyn. Det var jo et veldig bra lag, vil jeg si. Et helt sykt lag, men... hva skal man si? Jeg falt litt av etter hvert på grunn av seriøsitet.

Oscar Bobb var blant lagkompisene.

– Det var jo ekstremt fett å spille på det laget.

Som Bobb spilte Ørjasæter med eldre gutter. De kjørte også på med private fotballøkter. Sondre dro på tur til Portugal med et fotballakademi. Det var gøy.

Men noe hadde begynt å bygge seg opp inni ham.

– Jeg sa det ikke til noen da, fordi jeg tenkte at jeg sikkert finner tilbake lysten. Men en dag hadde jeg bare ikke lyst å dra på trening.

Sondre prøvde seg litt på 2003-laget til Lyn, men det var «ikke helt samme greia».

– Jeg bytta jo til Korsvoll da. Og det var jo helt...det var useriøst. Det var bare for kosen, sammen med venner fra skolen.

Så sluttet talentet helt med fotball.

– Jeg begynte å skate litt, og det ble en greie jeg holdt på med i alle fall ett år. Det var jo ganske gøy det.

Til TV 2 har han fortalt at han både kunne gjøre hærverk og naske i butikker.

– Jeg var ikke noen rampete kar, men jeg kunne finne på en del rart. Det var veldig gøy å bare cruise rundt i Oslo med kompiser.

16 år gammel flyttet familien til Stryn, mot Sondres vilje.

Da hadde han ikke spilt fotball på et helt år.

– Stryn, ja, de har fotballkultur, vil jeg si.

– Det er jo noen Flo-er derfra?

– Og Mats Solheim og sånt. Alle på min alder spilte fotball. Jeg kom faktisk til et ganske bra lag.

– Begynte du med en gang?

– Jeg begynte på andrelaget...

– Det var bare for å komme i gang. Jeg ga jo litt faen, da, i hvordan det gikk og sånt. Men etterhvert, så ble det bare morsommere og morsommere.

– Var det rett på A-laget da?

– Nei, det tok faktisk litt tid. Jeg vet ikke hvorfor, men... jeg tror ikke jeg hadde noe lyst til det.

Ørjasæter føler seg seg ganske sikker på følgende: Han hadde aldri blitt fotballspiller om han hadde blitt boende i Oslo.

– Det er helt annerledes med fotball i Oslo enn på sånne små steder.

– De fleste gode spillere kommer jo fra Oslo og store steder, men jeg vil faktisk si at det er lettere å bli fotballproff fra et mindre sted enn Oslo.

– Fordi i Oslo er du én av alle gode. Men hvis du er god på et mindre sted, så vil alle i det området få noe ut av deg.

– Det har i hvert fall gitt meg friere tøyler til å kunne drible litt ekstra, og til å være meg selv ute på banen.

Etter hvert fikk Sondre plass på A-laget til Stryn, i 4. divisjon.

– Jeg skulle jo egentlig gå siste året på skolen, men jeg strøk i et par fag, så da fikk jeg ikke ta siste året.

– Og da hadde jeg jo et halvt år der jeg bare lå i senga, egentlig, og bare ventet på fotballtrening og gamet.

– Mamma sa «nå må du faen meg skjerpe deg. Du kan ikke ligge her. Nå må du dra på noe prøvespilling».

– Du bare lå på rommet og så gikk på trening..?

– Ja, det var livet.

– Hvor gammel var du da?

– 18. Jeg tror jeg sov til klokka to, lå i senga til fire og så var det trening klokka seks. Jeg chillet som faen, altså.

– Jeg tror mamma og pappa fikk nok av det. Så da var jeg litt hos Molde, Brann og Bodø/Glimt. Jeg trente med andrelagene, men i Bodø fikk jeg være litt med førstelaget.

– Hvordan følte du deg da?

–Jeg følte jo meg... Det var jo fett, fordi jeg hadde jo nettopp sett de i Europa. Spille mot Roma og sånt. Det var jo helt sykt.

– Men... jeg tror ikke jeg tok nivået.

– Så fikk jeg høre at Tore André Flo ble trener i Sogndal. Da skjønte jeg fort at det kunne bli veldig bra. Han liker å holde i ballen og spille offensiv fotball.

– Jeg koste meg veldig der. Men jeg fikk jo helt sjokk da jeg plutselig skulle starte den første seriekampen.

– Den andre sesongen der det begynte å løsne litt ordentlig.

Tore André Flo

Sogndal-trener

Før sesongen sto det mellom Viking og Sarpsborg 08. Det var Sarpsborg som virket mest chill..

– Når tror du at du er klar for neste steg?

– Om kanskje to år. Noe sånt. Jeg hadde kjedet meg i utlandet.

– Jeg vil jo ha det gøy. Å være nær kompiser og gutta på laget. Jeg har ikke lyst å miste det med å stikke til utlandet, der jeg plutselig blir...bare en fotballspiller.

I reportasjeserien «Den delte fotballbyen» har VG beskrevet flere sider ved Oslo-fotballen. Ørjasæter mener unge spillere som jakter overganger, spesielt til utlandet, gjør en sinnssyk investering.

– Når man er ung, bør man ikke rushe. Sånn som i Oslo, der man skal komme seg til Stabæk eller Vålerenga som 13-åring. Er det så jævlig nøye hvor man er? Bare man får spilt fotball med gutta, liksom.

– Setter du deg mål?

– Jeg har aldri tenkt så mye sånn. Det er egentlig litt mer sånn ta det som det kommer. Og så har man lyst til å komme til en stor liga til slutt.

– Hvordan utvikler du deg? Du får jo sikkert masse gratis hvis du har det gøy, men hva gjør du for å ta steg utover det?

– Om jeg får beskjed om trening, så gjør jeg det. Ikke noe mer enn det.

Tips meg