Oppfølger med dampende erotikk! Bokanmeldelse: Ingeborg Arvola: «Vestersand»

BIND TO: Ingeborg Arvola kommer nå med «Vestersand» som er oppfølgeren til «Kniven i ilden» i serien «Sanger fra ishavet». Foto: Fartein Rudjord/NORLA

Ingeborg Arvola (50) følger opp supersuksessen «Kniven i ilden» – og vil garantert treffe et stort publikum også med bok nummer to i serien «Sanger fra ishavet».

• Guri Hjeltnes

tirsdag 20. august kl. 15:33

«Vestersand» er skrevet med stor fortellerglede og mange av underholdningssjangerens virkemidler.

Men det er sannelig ingen spøk å følge opp en boksuksess.

I 2022 mottok Ingeborg Arvola Brageprisen for «Kniven i ilden» som årets beste skjønnlitterære bok, første bind i trilogien «Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet». Og det ble Kritikerprisen, Bokhandlerprisen, LOs litteraturpris, Ungdommens kritikerpris og nominasjon til Nordisk råds litteraturpris.

Samt terningkast 6 her i VG.

Vekten av suksessen må ha hvilt på forfatteren. Vekten av livets valg hviler enda tyngre på hennes hovedperson denne gang: Brita Caisa og hennes elskede stanger mot motstand overalt.

Boktittel

Vestersand. Bok II i Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet

Forfatter: Ingeborg Arvola

Sjanger: Roman

Forlag: Cappelen Damm

Sider: 508

Pris: 449 kroner

I første roman utvandret skogfinnen Brita Caisa Seipajærvi med sine to farløse sønner til Ruijq, Ishavskysten i Norge, til Pykeijä – Bugøynes i Sør-Varanger. Her ville Brita Caisa finne seg en skikkelig mann for guttene sine. Brita Caisa fant den staselige gårdbrukeren Asko-Mikko.

Men han var gift, det ble skandale og begge havnet i fengsel for utukt.

Årets oppfølger, romanen «Vestersand», starter i fengslet, i 1862. Det er isende kaldt, men Brita Caisa bærer lykkelig et barn i magen, hun er sikker på at det er en jente. Hun slipper ut og har knapt noe sted å reise. Mikko er fortsatt i fengsel og vet ikke om barnet.

Ingeborg Arvolas fascinerende epos er velskrevet underholdningslitteratur med den store kjærlighetens hjerte og smerte.

Ingeborg Arvola vant Brageprisen 2022 for første bok i serien. Foto: Terje Bendiksby / NTB

Men slett ikke som Lucinda Rileys herregårder og slott, derimot om livet nederst på stigen på Nordkalotten – der drømmen er en tømmerstue.

Arvola dikter ut fra egen familie og dramaet rundt tipptippoldemor Brita Caisa Seipajærvi – som var blendende vakker og omspunnet av skandale og historier.

Brita Caisa har varme hender og en evne til å hele både mennesker og dyr – hun lar sin varme strømme over i skadde og syke.

Romanen er skrevet i jeg-form, det er Brita Caisas tanker, hun skildrer strabaser, farlig hav, natur. Teksten er flyter lett, men iblant blir Arvola aka Brita Caisa litt for forklarende.

Bokens frodige persongalleri har finske kallenavn, de er kvener og samer, bønder og fiskere, norsk øvrighet, menn og kvinner i overkant tydelig tegnet som slemme og snille.

Lille Marja kommer til verden, Mikko kommer ut – og de tre forsøker å fullføre sin drøm – bygge et hjem – en tømmerpirtti. Men de fleste omkring dem tar avstand fra synden de lever i. Mikko får råd om å dra hjem til kona, Brita Caisa om å gi slipp på ham. Brita Caisas eldste sønn vender seg mot henne. Det er store ofre for kjærligheten, er det verdt det? spør folk.

Dette er i utvandringens tid, og flere hundre kvener utvandret til USA på 1860-tallet. Arvola skriver også inn den fascinerende hvalfangsten og Svend Foyns forsøk med granatharpuner i Varangerfjorden. Menn står i kø for å bli med på dette fisket som gir store inntekter.

Det er et stort lerret Arvola tegner opp rundt sine kjempende hovedpersoner, som lever ut en dampende akrobatisk erotikk og bygger sin stue av tømmer på Vestersand. Men leseren fornemmer tidlig at dette kan gå helt galt, igjen.

Arvolas store styrke er de kulturhistoriske skildringene, fiske, sauna og byggeskikker, og av kvinners tradisjonsrike arbeid, som matlaging i fattige kår. Hvem får ikke lyst til å spise Brita Caisas pottusmoukkuia (potetstappe)?

Boken er fint utstyrt med et gammelt kart – og Arvola har et instruktivt etterord og navneoversikt.

Roman nummer to holder ikke samme begeistringsnivå som den første boken. For mens «Kniven i ilden» hadde en frisk frekkhet over seg, er utfallet i oppfølgeren mer forutsigbart. Den kunne også vært strammet noe inn, i partier tværes stoffet ut.

Men at lesere vil følge med over i trilogiens siste bind, det er det ingen tvil om.