Obamaenes comeback

3 months ago 39

CHICAGO (VG): «Håpet gjør comeback», sa Michelle Obama, da hun gikk på scenen . Men strengt tatt var det hun og ektemannen som gjorde comeback i Chicago i natt.

Anders Giæver

Jobbet i VG siden 2000. Tidligere kommentator og USA-korrespondent (2008-11). Programleder i podkasten Giæver og gjengen.

onsdag 21. august kl. 05:40

Michelle Obama er den eneste i Chicago denne uken som har mottatt større applaus enn selv Kamala Harris. I natt holdt hun et knusende oppgjør med Trump.

Hun angrep ham for hans arvete rikdom og privilegier.

For hans fryktbaserte retorikk.

Og for hans forakt for demokratiske spilleregler.

På de 16 årene som har gått siden mannens første presidentvalgkamp er hun blitt en kraftigere og mer effektiv taler enn ham.

Les også: Michelle Obama om Harris: – Håpet gjør comeback i USA

Noe Barack Obama selvironisk innrømmet:

«Jeg er den eneste i verden som er dum nok til å gå på scenen etter Michelle Obama».

Før han startet på sin egen tale som var mer realistisk, sintere og mindre drømmende enn de han pleide å levere for halvannet tiår siden.

Siden forrige valgkamp, som var begrenset av covid, har han holdt seg langt i bakgrunnen. Men nå slapp han seg løs.

Og etter at folk hadde buet hver gang han indirekte nevnte Trump, ga han klar beskjed:

«Ikke bu! Stem!»

Amerikanske tilstander: Det holder nå, Joe | Lytt her | Podme Premiumpodkaster

Engasjemenet til tross, partystemningen er upåklagelig på landsmøtet. Dette er mer show og retorikk enn politisk verksted.

Det politiske mirakelet som skjedde da Biden til slutt meldte at han trakk seg og hele partiet dannet flaggborg bak Kamala Harris gir energi og surstoff til et politisk maskineri som var i ferd med å koagulere for bare en måned siden.

Men stemningen er også nervøs. For alle har sett hvor krappe og overraskende svingger denne valgkampen kan ta.

På landsmøtet i 2008 da Barack Obama aksepterte nominasjonen etter en laaang maktkamp med Hillary Clinton, var luften også sitrende av håp og forandringer. Utsiktene til et mulig valg av USAs første svarte president ga svimlende perspektiver.

Likevel: det sto ikke like mye på spill i 2008. Alternativet, den moderate, sentrumsorienterte republikaneren John McCain ville vært en skuffelse, men ingen katastrofe for demokratene.

På landsmøtet i 2016 lå Hillary Clinton så komfortabelt langt foran Donald Trump på meningsmålingene, at få tok trusselen på virkelig alvor.

Og for fire år siden, midt under covid med alle sin restriksjoner, skjønte alle at den aldrende Joe Biden bare kunne være en overgangsløsning. Sånt får liksom ikke stemningen til å stå i taket.

I år virker valget eksistensielt for demokratene. De er i ferd med å mønstre alt som er av entusiasme, politisk energi og økonomisk kapital på en kandidat som virkelig skaper begeistring.

De har vært nede i kjelleren og luktet på nederlaget. De var nesten i ferd med å forsone seg med det, da alt plutselig snudde.

Så de vet at alt er skjørt. Stemningen er skjør. Den knappe ledelsen på målingene er skjør. Hele drømmen om at Harris og Walz skal vinne er skjør.

Så alle stålsetter seg for den knallharde kampen som kommer når festen er over og det positive energinivået ikke lenger holdes oppe av kunstig stimuli.

Det er da denne valgkampen begynner.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article