Netanyahus personlige besettelse

<-DAG TUASTAD

førstelektor i Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo

Benjamin Netanyahus steile holdning i Gaza-krigen kan ikke forstås uten å kjenne hans personlige bakgrunn; hans drepte bror, hans fars fiendebilder – og en sexskandale.

Fjerde juli 1976 mottok den da 28 år gamle Netanyahu en telefon fra den israelske forsvarsledelsen.

Stemmen i den andre enden fortalte han at under den vellykkede aksjonen for å frigjøre kaprede israelske gisler i Entebbe, Uganda, hadde hans bror mistet livet.

Netanyahu måtte så dra til sine foreldre med budskapet om at deres eldste sønn var død. Yoni hadde alltid vært Benjamins store forbilde og den som sto han nærmest. Yoni hadde ledet frigjøringsaksjonen, men selv blitt skutt.

Trøsten for familien var Yonis heltemodige innsats, og at aksjonen satte en ny standard: gisler ble frigitt gjennom militær aksjon, ikke gjennom forhandlinger der flere terrorister ble satt fri.

Ni år senere ble imidlertid 1150 palestinske fanger sluppet fri i bytte mot tre israelske soldater fanget i Libanon.

For Netanyahu, som da var ambassadør i USA, var «handelen» en hån mot hans bror. Hans kritikk var så hard at han risikerte å miste stillingen.

Hans mor sa senere at hun etter fangeutvekslingen følte at Yonis død hadde vært forgjeves.

Moren døde i 2000 og opplevde derfor aldri fangeutvekslingen i 2011 hvor 1027 palestinske fanger tilhørende Hamas ble utvekslet mot en eneste israelsk soldat, Gilad Shalit.

MOT NETANYAHU: Jødisk-amerikanske demonstranter protesterte mot krigen inne i Kongressbygningen i Washington. Foto: J. Scott Applewhite / AP / NTB

En av de som da ble frigitt var Hamas-lederen Yahya Sinwar, mannen bak planleggingen av syvende oktober aksjonen 2023. Statsminister Netanyahu var ikke bare den som hadde vært øverste ansvarlig for Israels forsvar syvende oktober 2023.

Han var også den som i 2011 hadde sluppet fri arkitekten bak massakren.

Netanyahu hadde i 2011 vært under press fra det israelske militæret, media og opinionen i Israel for å godkjenne utveksling-avtalen.

Men den stred imot alt Netanyahu trodde på.

Som sin døde bror hadde også Netanyahu vært elitesoldat i israelske spesialstyrker. I løpet av fem år i elitestyrken så han flere av sine medsoldater bli drept i farlige operasjoner.

Erfaringen som elitesoldat og med fangeutvekslingen, gjorde at han senere har næret en dyp mistillit mot det israelske forsvaret.

Avtalen, og det å være ettergiven, stred også mot alt det hans far hadde prentet inn i ham.

Faren, Benzion Netanyahu, var innvandret til Palestina fra Russland i 1920. Han var inspirert av europeisk, militant nasjonalisme og overbevist om at i en verden med alles kamp mot alle overlevde bare de sterkeste.

Skulle jødene få en stat og overleve måtte de være sterkere enn og bekjempe den fremste trusselen i sine nærområder, araberne.

Denne forestillingen ble befestet hos Benzion gjennom hans doktorgrad om den kristne seieren over muslimene i Spania på 1400-tallet. Den vestlige sivilisasjon ble da reddet fra muslimene, slik Benzion så det.

Benzions studier gjorde ham kvalifisert til et professorat i USA, men ikke i Israel. Benzion oppfattet det som uttrykk for at israelsk akademia var preget av kameraderi.

Posisjoner i det offentlige og akademia var dominert av Arbeiderpartiet og kretsen rundt Israels første statsminister Ben-Gurion, mens de som tilhørte den sionistiske høyresiden ble diskriminert.

Det at familien i 1957 flyttet til USA ga imidlertid Benjamin en erfaring med amerikansk politikk som han senere skulle dra nytte av.

Han utviklet sitt medietekke, lagde treffsikre slagord, organiserte effektive politiske kampanjer, og lærte å ta i bruk interne meningsmålinger for å lodde folkemeningen.

Netanyahu importerte dette til Israel. Han ble foregangsfiguren i amerikaniseringen av israelsk politikk.

Hans vei mot toppen ble også møtt med ufin motstand. Da han var på vei mot å bli valgt til leder i Likud truet anonyme kilder han og hans kone med å offentliggjøre en hemmelig video hvor Netanyahu var intim med en elskerinne.

Heller enn å bøye av innkalte Netanyahu da til pressekonferanse og fortalte om truslene.

Også på hjemmebane kom han igjennom krisen. Da han for første gang ble valgt til statsminister i Israel i 1996 sto hans kone, Sara, ved hans sin side.

OMSTRIDT: Sara Netanyahu har i likhet med sin ektemann blitt tiltalt for korrupsjon. Foto: Ronen Zvulun / Reuters / NTB

Sara skulle få en posisjon ingen ektefeller tidligere hadde hatt i Israel. Pressen fråtset i hennes ekstravaganse, hun hadde eget budsjett, egen hushjelp og kokk, og hun og hennes mann mottok luksuriøse gaver fra fjern og nær.

Gavene har medført at både hun og ektemannen har blitt tiltalt for korrupsjon. Korrupsjonssakene er ennå ikke avsluttet. Netanyahu tolker sakene som forfølgelse fra politiske motstandere.

Når Netanyahu ikke vil utskrive nyvalg eller inngå permanent våpenhvile i Gaza med Hamas er det ikke for å slippe unna korrupsjonssakene, som mange av hans motstandere hevder.

Det er fordi han er overbevist om at å inngå kompromisser utgjør en eksistensiell trussel mot den jødiske staten, om det så er USA som presser på.

Slik Netanyahu ser det, er det bare han selv som kan redde Israel fra katastrofe.

Les også: Demokrater boikotter Netanyahus tale i Kongressen