Nei, Ukraina var ikke klar til å slutte fred våren 2022

Når en norsk venstreradikaler hevder at vestlige land har motsatt seg fredsforhandlinger mellom Russland og Ukraina, sprer han bevisst eller ubevisst russisk propaganda.

PROPAGANDA: – Det hevdes at Ukraina var klar til å slutte fred våren 2022, men ble overtalt av den daværende britiske statsministeren Boris Johnson til å ikke inngå noen fredsavtale. En påstand som stammer fra russisk propaganda, skriver John Færseth. Bildet er fra januar 2023. Foto: UKRAINIAN PRESIDENTIAL PRESS SER / Reuters / NTB

torsdag 6. juni kl. 12:09

<-JOHN FÆRSETH

forfatter og Ukraina-kjenner

Rødt-politikeren Joakim Møllersen tok nylig til orde for å stanse våpenhjelpen til Ukraina. Dette begrunner han med at Ukraina ikke kan vinne krigen, og at det er på tide med fredsforhandlinger.

Men flertallet av ukrainerne ønsker å fortsette å kjempe. De har lang erfaring med russisk og sovjetisk herredømme, og vet at målet er å fjerne Ukraina som nasjon i tråd med Putins påstand om at denne nasjonen ikke finnes.

Det er også den ukrainske regjeringen som har presset på for mer våpen, mens mange vestlige land har vært tilbakeholdne.

Argumentene er basert på «cherry-picking», og på påstander som stammer fra fra russisk propaganda. Blant annet vises det til en FN-resolusjon fra februar 2023 som argument for at Norge er forpliktet til å jobbe for en forhandlingsløsning.

Det han utelater, er at denne resolusjonen også krever at Russland skal trekke seg betingelsesløst ut av alle områdene som i dag er okkupert.

Russland har okkupert deler av Ukraina helt siden krigen begynte i 2014. I september 2022 annekterte Russland ulovlig fire ukrainske fylker, i tillegg til den allerede annekterte Krymhalvøya.

Ett av de russiske kravene er at Ukraina respekterer de nye «realitetene på bakken», og den russiske grunnloven forbyr også enhver avståelse av «russisk» territorium.

Dermed er det bortimot utenkelig at Kreml vil levere tilbake disse områdene uten å ha gått på et militært nederlag først.

Det som er enda verre, er det Rødts Møllersen lirte av seg i Dagsnytt 18 27. mai.

Der ble det hevdet at den ukrainske sjefforhandleren Davyd Arakhamia har sagt at Ukraina var klar til å slutte fred våren 2022, men ble overtalt av den daværende britiske statsministeren Boris Johnson til å ikke inngå noen fredsavtale, men «just fight».

En påstand som stammer fra russisk propaganda, og fordreier det Arakhamija faktisk sa.

Det er ingen hemmelighet at Russland sa seg villig til å forhandle fra starten av fullskalainvasjonen.

Men kravene var harde: Ukraina måtte gi avkall på fremtidig NATO-medlemskap, anerkjenne de to russiskkontrollerte «republikkene» i Donetsk og Luhansk som selvstendige, godta at den okkuperte Krymhalvøya var russisk territorium, og gå med på å demilitariseres og «avnazifiseres».

Det siste betydde i praksis å erstatte de demokratisk valgte myndighetene med et nytt, russiskvennlig regime, og reversere den nasjonsbyggingen som har funnet sted siden uavhengigheten i 1991 slik vi ser i de områdene Russland nå okkuperer.

På denne tiden var situasjonen i Ukraina svært alvorlig. Derfor gikk Ukraina med på forhandlinger, først i Belarus og deretter i Tyrkia.

29. mars la den ukrainske delegasjonen fram et «Istanbul-kommunike» med store innrømmelser: Ukraina sa seg villig til å gi avkall på målet om NATO-medlemskap, og å bli permanent alliansefritt i bytte mot internasjonale sikkerhetsgarantier som ikke skulle gjelde Krym eller de to russiskkontrollerte «republikkene» i Donetsk og Luhansk.

De foreslo også at statusen til Krym skulle løses i løpet av de neste femten årene.

Men siden målet om NATO-medlemskap var innskrevet i den ukrainske grunnloven, presiserte president Volodymyr Zelenskyj at han ikke kunne undertegne en slik avtale uten en folkeavstemning.

Kreml nektet imidlertid å diskutere statusen til Krymhalvøya. Putin sa også til den italienske statsministeren at «tiden ikke var inne» verken for våpenhvile eller et møte med Zelenskyj.

Likevel fortsatte samtalene til midten av april, selv om partene var uforsonlige når det gjaldt de okkuperte områdene og de internasjonale sikkerhetsgarantiene Ukraina krevde i stedet for NATO-medlemskap.

Ukraina nektet å anerkjenne Krym som russisk eller de to «republikkene» som selvstendige slik Russland insisterte på.

Ukraina ville også ha sikkerhetsgarantier fra vestlige land som forpliktet seg til å hjelpe militært hvis Ukraina ble angrepet igjen, mens Russland insisterte på å være garantist selv og på å forankre sikkerhetsgarantiene i FNs sikkerhetsråd der de selv hadde vetorett.

I tillegg krevde Russland at russisk måtte anerkjennes som offisielt språk i Ukraina.

17. mai trakk først Russland og deretter Ukraina seg fra samtalene. Partene sto for langt fra hverandre, og i tillegg kom avsløringen av massakrene i Butsja og Irpin.

I juni 2023 viste imidlertid Putin fram et dokument som han hevdet var en ferdig avtale, men som trolig bare var et arbeidsdokument.

I november samme år påsto Maria Zakharova, talsperson for det russiske utenriksdepartementet, at Davyd Arakhamia hadde uttalt at Ukraina trakk seg etter press fra Boris Johnson.

Zakharova beskyldte også Ukraina for å ha iscenesatt massakren i Butsja og Irpin for å ha et påskudd til å stanse forhandlingene.

I et intervju noen dager før sa Arakhamija ganske riktig at Johnson hadde oppfordret ukrainerne til å ikke inngå noen avtale, men kjempe videre.

Men Arakhamija var også klar på at Ukraina aldri hadde vært klar til å undertegne, og at Johnson ikke hadde presset dem til noe som helst.

Grunnen var ganske enkelt at ukrainerne ikke stolte på Russland.