Nå fortjener norske kvinner bedre

For noen er abortsaken enkel. Det er kvinnens valg, ferdig snakka. For mange er det fryktelig vanskelig. Avveiingen mellom kvinnens valg og det ufødte barnets rett til liv er nesten umulig.

Abortloven gir rettigheter og setter grenser, men fjerner ingen etiske dilemmaer.

Jeg er blant dem som har vært sterk tilhenger av dagens abortlov. Retten til selvbestemt abort fram til 12. uke har eksistert like lenge som jeg har levd.

Loven har vært et godt kompromiss i fire tiår fordi den har skapt ro.

All erfaring tilsier at politisk debatt om abort blir vond og polarisert. Men nå er enigheten borte.

Og jeg har skiftet mening. Ikke i mitt personlige syn på abort, men på abortloven.

Forslaget til ny abortlov, som helseminister Jan Christian Vestre la frem i dag, er ærligere enn loven som gjelder i dag.

Tegning: Roar Hagen / VG

I praksis er det i dag selvbestemt abort fram til uke 18. Med noen ytterst få unntak, får kvinner som søker abort mellom uke 12 og 18 ja.

Likevel har vi et nemndsystem, som i praksis er en formalitet, men som mange kvinner opplever at forverrer en allerede vanskelig situasjon.

Som et avhør. Som en eksamen. Traumatiserende. Det er noen av beskrivelsene som kommer frem i forskningen som er gjort på hvordan kvinner opplever dagens nemndsystem.

Svært mange av dem som ender opp med å be om abort etter 12. uke har jo ønsket seg dette barnet. Men så har de sine grunner for å ønske en abort likevel. Den vanligste årsaken er helsetilstanden til barnet.

Det viktigste i forslaget til ny abortlov er at fokuset flyttes fra en formell etterprøving av en tung beslutning, til å gi kvinner som har det tøft støtte.

Ida Lindtveit Røse fra KrF reagerer kraftig på forslaget til ny abortlov. Senterpartiet er også imot, og har tatt dissens i regjering. Foto: Thomas Fure / NTB

I arbeidet som er gjort i forkant av det nye forslaget, har det kommet fram at helsevesenet svikter på dette punktet. Den politiske debatten har fokusert på problemstillinger som gjelder ytterst få, som fosterantallsreduksjon.

Samtidig har hundrevis av kvinner manglet informasjon, veiledning og hjelp i forbindelse med senabort. Oppfølgingen i etterkant kan være helt fraværende. Nå foreslår regjeringen at dette lovfestes.

Selve møtet med nemndene har kvinner ulike erfaringer med. Det kan være gode møter, der de får veiledning og opplever støtte i valget de har tatt. Men det er rotete at nemndene fungerer både som beslutningsorgan og som veiledere. Det bør ryddes opp i, slik regjeringen også foreslår.

For én gruppe kan dagens nemndsystem være viktig: De som føler seg presset til abort og som egentlig ønsker å beholde barnet. For dem kan nemndas nei være til avgjørende hjelp.

Denne gruppen er liten, men når regjeringen foreslår en rett til veiledning, må de sørge for at disse kvinnene finner hjelpen de trenger.

Lovverket er dårlig egnet som tiltak for å få ned antallet aborter. Det viser internasjonale statistikker, men også norske tall dokumenterer det. Til tross for at abortloven har vært nærmest uendret i 46 år, har antallet aborter gått vesentlig ned.

Det bør være en trøst for alle som synes det er krevende å utvide retten til selvbestemt abort til uke 18. Det er ingen grunn til å tro at den endringen regjeringen ønsker fører til flere sene aborter.

Skal vi få ned antallet senaborter, er rett og slett ikke lovverket mest effektivt.

Politikerparet Stefan Heggelund og Jorunn Hallaråker Heggelund har fortalt om presset de følte til å ta abort da de ventet et barn med Downs. På hver ultralyd frem til uke 22 fikk de spørsmål om de ønsket å beholde barnet, ifølge Vårt Land.

Det er dypt urovekkende. Og det er her alle som ønsker å redusere antallet senaborter bør begynne.

Hva slags støtte får familier som finner ut at de venter et barn med Downs eller en annen diagnose? Og ikke minst, hva slags støtte får faktisk familier til funksjonshemmede barn?

Loven som gir kvinner selvbestemt abort sier ikke at abort er rett eller galt. Å utvide retten til selvbestemmelse gjør ikke sene aborter mindre etisk krevende.

Den overlater vurderingen til kvinnen selv, inntil et visst punkt. Om det er noen som kjenner på tyngden av den vurderingen, og at retten til å velge også kan være en belastning, så er det kvinnen som bærer et liv i magen.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.