Mysteriet meg

I en stol på et kontor sitter ei kvinne i slutten av 20-årene med blondt, rufsete hår og røde øyne.

Hun griner.

Kontoret tilhører mora hennes, og den gråtende dattera kommer dit relativt ofte siden hun er musiker og jobber mye alene.

Men en dag ser mora på henne med kjærlige øyne og sier:

«Thea. Jeg er glad for at du kommer hit. Men jeg tror kanskje du må snakke med noen.»

Har det jo egentlig bra

Omtrent ti år senere har Thea Glenton Raknes blitt 37 år, er fortsatt musiker og bærer artistnavnet Thea & The Wild.

– Jeg er jo ikke sånn som jeg var da hele tiden. Som regel er jeg blid!

Men i slutten av 20-årene hadde hun perioder der hun var uforklarlig trist, og det kommer tilbake med jevne mellomrom.

Thea snakker om humørsvingningene.

– Folk ser nok på meg som ganske oppegående, men jeg har alltid hatt sterke følelser. Det startet i ungdommen.

Thea var enig med moren den dagen for omtrent ti år siden, hun måtte snakke med noen. Men hvem og hvordan?

Hun var jo ikke syk. Bare veldig trist uten å vite hvorfor.

– Så jeg tenkte ... hvorfor skulle jeg få hjelp? Jeg måtte jo bare skjerpe meg. Kan'ke sitte her og grine. Herregud, jeg har det jo egentlig bra!

Det er hele problemet: hun fungerer. Holder hodet over vann.

Samtidig prøver hun å spore syklus, finne gode råd i bøker og på nett. Hun har vært hos fastlegen flere ganger og prøvd seg hos spesialister.

– Men jeg bare kaver og faller mellom stoler.

Den (dessverre) vanlige Thea

– Thea er ikke alene. Dette er et stort problem i Norge og verden for øvrig: Vi vet for lite om kvinnekroppen.

Det sier Malin Stensønes som er generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening.

– Altfor mange lider av «uforklarlige» symptomer som kan gå utover livskvalitet, hverdag, samliv, jobb og helse.

Noen symptomer er alvorlige, andre mindre alvorlige, men de likevel preger hele livet.

– I mellomtiden får man høre at man må skjerpe seg, at man er hysterisk, sier Stensønes.

Paradokset

La oss ta et eksempel: PMDD er en sykdom som rammer opp mot 5 prosent av kvinner i fruktbar alder.

Det er omtrent like mange som får diabetes type 2 i Norge.

Men tallet på kvinner med PMDD kan være mye høyere (mange vet jo ikke at de har det).

Siden de «ukjente» kvinnesykdommene ofte går utover humøret og mental helse, ender det i et evig paradoks, mener Thea:

– Det er jo når du er lengst nede at du er minst kapabel til å be om hjelp. Og når du har det bra, trenger du ikke hjelp, sier Thea.

– Det paradokset kan gjøre at man blir stående i den situasjonen hele livet.

Den store strategien

Norge er ett av landene i verden med høyest sykefravær, og kvinner har 68 prosent høyere sykefravær enn menn.

– Et likestillingsproblem, sa forskningslederen for gruppa som i sommer ble satt til å finne ut av hvorfor sykefraværet er så skjevt. (De skal holde på til 2030).

Og det fortsetter å skje ting.

Nylig presenterte helseministeren Norges første kvinnehelsestrategi.

Han kalte det en historisk dag.

– I altfor lang tid har helsetjenestene tenkt at menn og kvinner stort sett er det samme. Vi vet at for mye av forskningen har vært basert på mannskroppen.

Nå har Regjeringen slått det fast én gang for alle:

Kvinnekroppen er biologisk forskjellig fra mannens.

I fare for sarkastisk overflod her, er det verdt å nevne at dette er første gang en Regjering har laget en kvinnehelsestrategi.

Men den har allerede fått mye kritikk.

For vag og forsiktig mener mange. For mye «anbefaler», for lite «skal», og for dårlig økonomi hos helseforetakene.

Ikke symptomene det er noe feil med

Generalsekretæren i Sanitetskvinnene sier det er bra at det nå finnes en nasjonal strategi som anerkjenner den helsemessige forskjellen på kjønnene.

– Vi har andre symptomer enn menn og mer «diffuse» symptomer, sier Stensønes.

– Men jeg tror ikke nødvendigvis symptomene er diffuse. Jeg tror vi vet for lite.

Også Thea håper den nye kvinnehelsestrategien har noe for seg.

– Ikke bare gi oss antidepressiva og tro det løser saken. Vi er mer komplekse vesener enn som så.

Thea jobber med saken

Siden har den gråtende kvinnen i slutten av 20-årene forlatt sin mors kontor, fortsatt med konserter landet over, og sluppet flere albumer.

Musikken hennes handler ofte om det: humørsvingningene.

Som sangen Misery Mountain, som handler om at hun ikke er seg selv når hun er på «elendighetens topp», men at hun tar kontakt når hun er nede igjen.

Eller den om at hun synes kvinner lyttes for lite til:

Og jo da, Thea har prøvd å finne ut av seg selv.

I tillegg til fastlegen og kvinnekroppspesialisten prøvde Thea seg på psykolog (for lang venteliste) og psykiater (for komplisert søknadsprosess), men endte hos en gestaltterapeut.

Det hjalp en del. Men i samme periode ble hun også gravid med sitt første barn.

– Og da går det jo opp og ned igjen. Så jeg finner aldri helt ut av hva det er.

Men hun jobber fortsatt med saken.

I dag er hun under utredning for ADHD og PMDD.

Vil bare være i balanse

– Vet du hva som trigger humørsvingningene? Syklus, mangel på søvn, mat, frisk luft, dagslys, mosjon ...?

– Nei, det er det som er så rart. Det er som en bryter som slås av og på.

Selvfølgelig vet hun at det er viktig å spise bra, gå turer i skogen, sove nok.

Men alle symptomene flyter liksom over i hverandre.

Likevel har det blitt mer fokus på disse «ukjente» kvinnesykdommene de siste årene.

For i samme åndedrag som PMDD, kan vi legge til endometriose, adenomyose, stoffskifte, hormoner, autisme, bipolar lidelse, overgangsalder ...

Thea håper det fører til endring.

– Jeg vil jo bare fungere. Være i balanse.

Kunsten som lykkepille

Samtidig er Thea på sett og vis takknemlig for de sterke følelsene.

Det er jo de som gjør at hun lager musikk.

– Hvis man har en hobby, er man kjempeheldig. Det holder deg opptatt med noe annet enn ditt eget hode.

Spesielt kunsten er viktig, synes hun.

– Å skape noe gir mening.