Morna Jens

Da Jens Stoltenberg holdt avskjedstale på et hotell i Brussels EU-kvartal i forrige uke, fortalte han en anekdote han har fortalt mange ganger før.

Akkurat dette med Stoltenbergs gjentakelser skal jeg komme litt tilbake til. Men først denne anekdoten, som handler om faren hans, Thorvald, og rådet han ga sønnen da muligheten for å bli generalsekretær i Nato dukket opp. Han mistenkte at Jens ville ende opp med noen kjedelige år i Brussel hvis han takket ja.

«Det er ikke så mye som skjer i Nato», sa Thorvald Stoltenberg.

Den gangen var det en vurdering jeg ville delt, tror jeg. Da jeg jobbet som journalist i Brussel i årene før Stoltenberg begynte som generalsekretær, kan jeg ikke huske en eneste gang jeg var i Nato-hovedkvarteret.

De dramatiske hendelsene der Brussel spilte en hovedrolle, fant først og fremst sted i EU-institusjonene, der Europas framtid sto på spill, slik Angela Merkel formulerte det på et av de første alvorstunge toppmøtene under finanskrisen.

Nato holdt på med andre ting enn Europas framtid.

Så tok Russland Krymhalvøya, og verden så med ett ganske annerledes ut, ikke minst fra Nato-hovedkvarteret. Det skjedde en hel del der, skulle det vise seg. Og mer skulle det bli.

Det har også preget hverdagen til oss som jobber som norske korrespondenter her i byen. Med et utall intervjuer med Stoltenberg, enda flere pressekonferanser, toppmøter, krisemøter, flaggheisinger for nye medlemsland eller besøk på hangarskip, har det til tider blitt helt i overkant mye Nato i hverdagen. Det har gitt muligheter til å observere en mann i en posisjon som er ganske unik for en politiker fra Norge.

For det er jo en viktig jobb. Men hvor mye innflytelse har egentlig en generalsekretær?

Studier av beslutningsprosesser i Nato har tradisjonelt ikke lagt enorm vekt på generalsekretæren. En generalsekretær i Nato er mer sekretær enn general, er det blitt sagt. Og til syvende og sist er det de store landenes ledere som styrer skuta dit de vil.

Samtidig har det vært særlig tydelig disse årene at både store og mellomstore lands ledere vil ganske forskjellige ting. Her kommer generalsekretæren inn i bildet.

Jens Stoltenbergs innsats for å holde Nato samlet disse årene, er noe som ofte løftes fram. Ikke minst når Stoltenberg blir rost av dem som igjen og igjen – og igjen og igjen – har bedt ham om å bli litt lenger.

Den første store utfordringen for Stoltenberg der, var Donald Trump. Da den tidligere presidenten truet med å forlate Nato ved toppmøtet i 2018, var det en reell trussel mot alliansen.

Stoltenberg lyktes med å nøytralisere presidentens kritikk av at europeiske land ikke betaler nok for eget forsvar. Han klarte i stedet å overbevise Trump om at han kunne bruke de europeiske forsvarsutgiftene – som nå økte – som et bevis på Trumps egen fortreffelighet.

Stoltenberg ble en av få ledere som klarte å snakke med Trump: En tidligere britisk USA-ambassadør omtalte Stoltenberg som en mesterlig Trump-hvisker.

«Han tok med vilje i bruk en simplistisk og servil kommunikasjonsmåte for å smigre den egosentriske Trump», heter det i en artikkel i Oxford-tidsskriftet International affairs. Det er ment som ros: Konklusjonen går langt i å hevde at det dermed var Stoltenberg personlig som sørget for at Nato overlevde årene med Trump.

Om det hjalp på sikt, er nok litt tidlig å si. Senest i vår fortalte Trump at han syntes Putin skulle gjøre «hva faen han vil» med de Nato-landene som ikke bruker nok penger på sitt eget forsvar.

Stoltenberg har vært dyktig til å snakke med andre menn med store egoer også. Både Ungarrns statsminister Orban og Tyrkias president Erdogan har trenert viktige Nato-avgjørelser og -utvidelser. Også her kan man hevde at Stoltenbergs personlige og diplomatiske egenskaper har spilt viktige roller.

Det betyr ikke at Stoltenberg turnerer alle ledere med samme bravur. Det har vært interessant å observere i hvor stor grad en mann som Emmanuel Macron har provosert Stoltenberg, ikke minst etter Macrons uttalelse om at Nato er en «hjernedød allianse».

Ikke fordi Stoltenberg har vært så tydelig i kritikken når kameraene går. «Vi får komme tilbake til akkurat hva jeg synes om de uttalelsene», sa han i et av de første intervjuene jeg gjorde med ham etter at verden hadde åpnet opp igjen etter pandemi-nedstengningen. Men han har stadig hentet fram hjernedød-uttalelsen selv, senest i avslutningstalen på hotellet i Brussel.

Der var han også klarere enn noen gang i kritikken av dem som mener Europa må utvikle et mer selvstendig eller alternativt forsvar i lys av faren for hva som kan skje etter det amerikanske valget. Også her siver irritasjonen over Macron fram mellom linjene.

Uenigheten med Macron har vært tydelig i spørsmålet om Natos linje overfor Kina også, selv om landene til slutt ble enige om å kalle Kina en «systemisk utfordrer» allerede ved Joe Bidens første toppmøte i Brussel i 2021.

Stoltenberg har likevel altså voktet seg vel for å skape trøbbel med spontane utspill om hva han måtte mene om medlemslandenes ledere. Evnen til å holde seg til budskapet er en annen egenskap som ofte fremheves når folk snakker om Stoltenberg.

Som visegeneralsekretæren han jobbet med fra 2016 til 2019 ble sitert på i vår: «Han holder seg til talepunktene. Han er ingen flashy type. Han er norsk, for guds skyld!»

At han er norsk og lite flashy er det ingen tvil om når han taler. I begynnelsen av korrespondentperioden her husker jeg vi kunne fnise litt av den til tider ekstremt norske aksenten, den litt robotaktige koreografien han viser fram når han snur seg fra side til side ved talerstolen for å understreke et poeng med hendene, eller måten han starter setninger med «asså» på norsk, før han går over til engelsk.

Asså, this is Russia's war of aggression.

Jeg har måttet forklare flere utenlandske kolleger hva «asså» betyr.

Men han har snakket et svært presist engelsk til tross for aksenten, også i de ganske lange pressekonferansene, der spørsmålene kan variere i ekstrem grad.

Evnen til å ikke si noe feil, har imponert mange i en by der man er vant til politikere med store egoer som har måttet beklage uttalelser. Prisen å betale for presisjonen er at han ganske ofte sier det samme.

Han er likevel ekstremt dyktig til å få tilhørerne til å tenke der og da at det er første gang han sier akkurat dette, selv om man egentlig vet man har hørt det før. Enten det er talepunkter om Russland eller anekdoter om Thorvald.

En enestående kommunikator, og en pragmatisk forhandler med avgjørende innflytelse på å holde alliansen samlet. Kunne Stoltenberg også påvirket de store spørsmålene om krig og fred på en annen måte?

«Jeg mener at Nato og jeg kunne vært enda tydeligere på støtte til Ukraina tidligere», sa han i det siste intervjuet jeg gjorde med ham i forrige uke.

Hadde Ukraina hatt mer våpen og større militære styrker, hadde terskelen for et russisk angrep vært høyere, mener han.

Tidligere har han fortalt at det var den manglende evnen eller viljen til å innføre en flyforbudssone for å verne Ukraina mot luftangrep, som var vanskeligst for ham.

«Det å si nei til det, at Nato ikke kan gjøre det, det synes jeg fortsatt er smertefullt», sa han i et intervju et år etter invasjonen.

Vi gikk tur i parken bak Nato-residensen der Stoltenberg har bodd, en park han med dårlig skjult nostalgi kalte «mitt Nordmarka i Brussel».

Han utdypet det ukrainske dilemmaet: «Det er et uttrykk for den balansegangen vi må gjøre», fortsatte han. «Finne måter å støtte Ukraina, men samtidig hindre at det blir en fullskala krig mellom Nato og Russland».

Hvor vellykket har balanseringen vært? Kunne Stoltenberg selv ha dratt utviklingen mer i den ene eller den andre retningen? Hvis de endelige svarene på det kommer en vakker dag, er det en dag en annen generalsekretær har ansvaret for driften av Nato.

Intervjuet i parken den gangen, på årsdagen for fullskala-invasjonen, ble avsluttet med det som nærmest ble et ritual disse årene: At jeg forsøkte, med en annen formulering enn sist, å få ham til å avsløre at han kom til å bli sittende lenger.

«Jeg skal gå av til høsten», svarte Stoltenberg.

Det gjorde han ikke.

Men nå gjør han det. På tirsdag er det slutt, etter planen. Og denne gangen blir det nok sånn også.