Mitt valg, min kropp

<-KARI LØVENDAHL MOGSTAD

lege og forfatter

For meg er dette også viktige spørsmål, når store og viktige temaer rundt kvinners rettigheter debatteres, også her til lands.

Lett-tilgjengelighet. Økt selvbestemmelse. Ordene vekker trolig, og naturlig nok positive vibber hos de fleste, det er lett å forstå.

Men for meg kjennes også en klump i magen når jeg ser hvordan disse velbrukte begrepene preger, og også tilslører viktige tanker og debatter vi burde ha flere av.

Som innen debattene rundt fosterdiagnostikk.

Jeg er nemlig redd for at vi i iveren på å sikre kvinnen rettigheter, kanskje glemmer noen viktige ting, som igjen gir henne andre utfordringer hun står veldig alene med.

Og det handler ikke om grenser og tall, men om hva hun kan bli stående i, i en slik situasjon.

Vi hører nå at myndighetene vil at alle kvinner skal få mulighet til å ta den såkalte NIPT («Non invasiv prenatal test»).

Det er en test hvor man enkelt forklart tester fosterets kromosomer, ved å ta en blodprøve av mor i uke 11–14.

I 2020 ble det foretatt en stor endring i Bioteknologiloven i Norge, da alle gravide fikk tilbud om tidligultralyd gjennom det offentlige.

I tillegg fikk alle gravide over 35 år tilbud om å ta NIPT-testen. Stortinget avgjorde samtidig at kvinner under 35 år skulle få tilbudet om å ta en NIPT-test dersom de betaler den selv, og gjør det privat, på klinikker som ble godkjent.

Fortsettelsen på dette, som nå har havnet inne på de offentlige sykehusene, er at det nå er bestemt at gravide under 35 også skal få mulighet til å ta testen der, bare de betaler for seg.

Og da er vi i gang.

STÅR ALENE: – Jeg er redd for at vi i iveren på å sikre kvinnen rettigheter, kanskje glemmer noen viktige ting, som igjen gir henne andre utfordringer hun står veldig alene med. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Noen av oss som fulgte innføringen i 2020, skjønte nok hvor det bar, når det ble en slik «halvløsning» for de under 35 år. Og det viser seg at det nettopp det som skjer.

Grensene skyves og dyttes på. Det er alltid noen som har flere tilbud og muligheter enn andre, på grunn av både penger og bosted, og det er jo umulig å unngå.

Det jeg imidlertid er mest opptatt av, er at disse grenseskyvningene, og argumentasjonen om at «alle» må få mulighet, medfører at selve grunnlaget for alt dette drukner.

Og det er nesten alltid en veldig krevende øvelse å prøve å sette spørsmålstegn rundt «selvsagte» rettigheter som selvbestemmelse, som mange opplever som grunnleggende for seg.

Men det jeg savner i denne debatten, er om selvbestemmelsen, og også lett-tilgjengeligheten rundt slike valg som å ta en fosterdiagnostisk prøve, kan bli for lettvint håndtert?

Er kvinnen nok informert om hva hun egentlig sier ja til, når hun tar en tidligultralyd, «for å sjekke at alt står bra til», eller når hun sender inn blodet sitt, og venter på et svar om barnet hun bærer i magen?

Jeg har selv stått i situasjoner der store dilemmaer har oppstått. Når jeg skulle ta en ultralyd, for å sjekke at alt sto bra til.

Jeg vet hvordan det kan kjennes, når alt ikke var som det skulle være på tidligultralyden, og jeg måtte gå hjem og ta valg om veien videre.

Skulle jeg ta en fostervannsprøve, som medførte risiko for abort av barnet mitt, eller skulle jeg bare la ting gå som de gjorde.

Det er en situasjon jeg ikke unner noen.

Les også: Professor: Derfor tar kvinner senabort

For selv om jeg både var lege, og hadde en mann som var det samme, og var veldig støttende, var det til syvende og sist mitt valg, min kropp, og et barn som var inne i min kropp, som jeg skulle ta avgjørelser på vegne av.

Da blir man ganske ensom i slike store og skjebnesvangre avgjørelser.

Man vet ikke hvordan det er, før man har erfart det.

Når vi ser hvordan kvinners rettigheter til å bestemme over egen kropp knebles mange andre steder i verden, skal vi være glade for at vi lever i et land der slike selvsagte prinsipper står så sterkt.

Jeg er imidlertid redd for at vi i iveren etter å leve etter mantraene selvbestemmelse, lett-tilgjengelig og lavterskel, glemmer, eller prøver å unngå det som alltid ligger der; at det er kvinnen som står igjen med de vanskelige valgene og avgjørelsene.

De kan vi ikke skyve vekk eller late som er enkle, uansett hvor mye hun bestemmer selv.

Vi må ville snakke om det, og legge opp til at hun kan få både informerte valg og støtte om og når hun trenger det.

Fordi det enkle også kan være så vanskelig.