Mesterskapet som skulle redde Tyskland

Solen speiler seg i glasskuppelen på taket av Forbundsdagen i Berlin. På plassen foran hopper titusenvis av mennesker i hvite fotballskjorter.

De stirrer mot de enorme TV-skjermene mens de spiser halvmeter-lange bratwurst-pølser. «Deutschland, Deutschland», hyler de taktfast.

Tyskland har kommet til kvartfinalen i fotball-EM, stillingen er 1–1 mot favoritten Spania. Og det er bare minutter igjen av andre ekstraomgang – alt er mulig.

I månedsvis har tyskerne sett frem til disse sommerukene.

Økonomien går dårlig, krigen i Ukraina er skremmende nær og landet splittes av en kamp mellom ytre høyre og klimaforkjempere.

Forbundskansler Olaf Scholz og mange av hans landsmenn håpet at fire uker med fotballfest ville forene folk bak herrelandslaget. Gi dem grunn til å være stolte over å kunne male svarte, røde og gylne striper på kinnene.

Drømmen som brast

Nå står forbundskansleren på VIP-tribunen i Stuttgart, uten flagg eller fotballskjorte. Han er like forventningsfull som de millioner som følger Toni Kroos og resten av «Die Mannschaft» på banen.

Men hverken kanslerens blikk eller brølene fra tribunen kan forhindre Mikel Merino fra å heade ballen i det tyske målet.

Spanjolene foran Forbundsdagen jubler. Det synges på gatene i Madrid og skåles på Mallorca. Spania skal videre. Men på supporterområdet i Berlin blir det merkelig stille.

Solen skinner fortsatt på de tyske flaggene, halvliterne med pils drikkes opp, men gnisten i blikkene har sluknet.

Drømmen om å kunne løfte pokalen på Olympia Stadion er knust.

Kanslerens håp om at EM 2024 skulle gå over i historien som det store tyske sommereventyret svinner hen.

Og det skyldes ikke Neuers ferdigheter i mål eller pasningene til Gündoğan.

Tatt på senga av syngende skotter

Forventningene om at tyskerne, som elsker fotball og kan organisere, skulle gi europeerne det perfekte mesterskap, var store. Men det er ikke bare på banen det ikke har gått knirkefritt.

UEFA forventet 2,5 millioner besøkende under EM, men det gjorde ikke togselskapet Deutsche Bahn. Da tusenvis av syngende skotske fans ankom München til åpningskamp, ble Deutsche Bahn tatt på senga.

Togene ankom flere timer for sent. Metroene var så fulle at det oppstod kaos.

Hva er vitsen med et mesterskap når de fotballgale nederlenderne blir stående fast på toget mellom stadion-byene? Eller når franskmenn ikke får plass på banen? Billettene til stadion er dyre, da er det kjekt å få med seg avspark.

Også køene til de mange plassene hvor man kan se fotball på storskjerm har ofte vært kilometer lange. Sikkerhetsreglene fikk tankene til å løpe til Frans Kafkas Prosessen. Man kunne etter lang tid i kø bli omdirigert til en annen kø, som man skulle være bra lokalkjent for i det hele tatt å kunne finne.

Et hvitere landslag

Så var det tyskerne selv og deres forhold til det tyske landslaget. For selv om forhåpningene var store til mannskapets prestasjoner under EM, så var det ikke alle tyskere som likte sammensetningen av troppen som skulle representere landet.

Det slo ned som en bombe bare et par uker før EM, at hver femte av de spurte i en nasjonal undersøkelse mener at landslaget burde vært hvitere enn det var.

I en dokumentar fortalte Bayer Leverkusens stjernespiller Jonathan Tah om rasismen han møtte fra hjemmepublikum, når han gjorde det dårlig på banen.

Stjernen som ble kjeppjaget

I samme program fikk seerne et gjensyn med Mesut Özil. Spissen fra Gelsenkirchen som gikk fra å være den store stjernen på det tyske landslaget til å bli kjeppjaget ut av landet – etter at han poserte med Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan.

Sist helg, 10 år etter at han bøttet inn mål for Tyskland, stod han på Olympia Stadion i Berlin og så Tyrkia tape mot Nederland i kvartfinalen.

Og selv om stadion og Berlin var blodrødt av tyrkiske flagg da tusenvis av tysk-tyrkere fylte gater, puber og vannpipekafeer – så skilte Øzil seg ut fra mengden der han stod rett bak Tyrkias sterke mann, Erdogan.

Noen timer tidligere hadde den tidligere fotballstjernen postet et bilde på X. Der støttet han bruken av «grå ulv»-hilsenen. Det er en håndbevegelse brukt til å feire målskåring av Tyrkia, men også et tegn som brukes av tyrkiske nasjonalister.

Før tyrkerne slapp inn nederlandske mål på Olympia-stadion, måtte den tyrkiske ambassadøren inn på teppet i Berlin. Han ble bedt om å forklare bruken av og støtten til symbolet som er forbudt i flere europeiske land, på lik linje med hitlerhilsen.

Etter at hundrevis av supportere i Berlin strakk peke- og lillefinger i været under kampen, føltes det helt greit at det var de oransjekledte nederlenderne som kunne juble over plass i semifinalen den kvelden.

Selv om det hadde vært et eventyr å gå gjennom Berlins tyrkiske bydeler hvis kampen hadde endt annerledes. Og Tysklands største etniske minoritet hadde utvilsomt gjort natten til en kakofoni av bilhorn og gledesrop, slik de gjorde etter forrige seier.

Eventyret som skulle redde Tyskland

Fotball-EM ble ikke det sommereventyret av forbrødring og seire på banen som tyskerne hadde håpet på.

Men selv om det har vært for fullt på togene, og selv om Norge aldri kom i nærheten av de tyske banene, og Polen – mitt andre hjemland – ble slått ut i gruppespillet, så har det blitt mange fine fotballøyeblikk. I et land som har badet i flagg og fotballfeber den siste måneden.

Og på søndag skal jeg stille meg i den altfor lange køen til supporterområdet foran Brandenburger Tor, og håpe at jeg slipper gjennom sikkerhetsområdet før finalen mellom Spania og England er over.