Matstresset

Jeg skal handle mat til familien. Det blir vanskeligere og vanskeligere. Skal jeg kjøpe ferdigmarinert kylling? Enkelt, billig, bare å skyve rett i ovnen? Jeg er ikke så begeistret for de ferdigmarinerte, jeg vil ha ren smak.

Da blir det straks vanskeligere.

Kyllingen er tilsatt vann og salt. Hvorfor det? Kylling skal da ikke være injisert med saltvannsløsning. Jeg finner en ny frossen pakke. Denne er faktisk også tilsatt maltodekstrin. Det er sukker. Kylling med sukker?

Så finner jeg en naturell. Frossen. Bingo!

Men vent litt, disse kyllingene er svært billige. I avisen er det bilde av en kjendis som sier at jeg ikke skal kjøpe dette merket. For kyllingen i posen har ikke hatt et godt liv. Kyllingen vokser så fort at den ikke klarer å stå på egne føtter.

Skal jeg spise en kylling som ikke har hatt det godt? Er det hva jeg skal lære mine barn? Må jeg virkelig ta stilling til matens velferd for å fore min egen familie? Kyllinghandelen tar for lang tid. Det blir for mye å mene noe om. Jeg kjøper den billigste.

Jeg sveiper videre til grønnsakavdelingen. Kålrabi. Poteter. Gulrøtter. Løk. Produsert i Norge. Dette må jo være gode greier. Jeg vil jo at norsk næringsliv skal blomstre. At bøndene skal ha til mat på bordet de også. Det er jo bøndene som forer oss.

Men vent litt. Mine grønnsaker er ikke økologiske. Det er brukt kunstgjødsel på jordene og sikkert sprøytemidler også. Ingenting av dette er bra for miljøet, og det renner ned i vassdrag og ødelegger hjemmet til fisk og dyr som bor i elver og innsjøer.

Jeg ser etter økologiske grønnsaker, som er produsert på en bedre måte. Da får jeg i det minste mindre sprøytemidler i ungene mine. Men jeg vet også at det er avslørt at økologisk ikke alltid betyr 100 prosent «naturlig». På samme måte som at frittgående høns er et definisjonsspørsmål. For hvor fritt er egentlig fritt?

Økologiske gulrøtter koster nesten dobbelt av de vanlige. De økologiske gulrøttene får fortsatt ligge i hyllen sin.

I fiskedisken får jeg blåskjell. Til en latterlig lav pris. Det er oppdrettsskjell. Jeg priser meg lykkelig for at jeg har unger som spiser skjell. Det ligger ukjente fisker i disken.

Rart at Norge med sin vanvittig lange kystlinje og store fiskeflåte må importere fisk? Vanlig hvit fisk med skjell.

Hel norskfanget fisk er på tilbud, bare 175 kroner pr. kilo. Til min familie må jeg ha minst halvannen kilo. Og gjerne litt mer, for da blir det til fiskegrateng en annen dag. Norsk fisk fra norsk butikk blir dyr norsk middag. Er ikke kostholdsrådene at vi skal ha 2–3 fiskemiddager i uken?

Jeg studerer 50 prosent-disken. Mat som selges til redusert pris fordi den nærmer seg datostemplingen. Her er det som regel mye å velge mellom. Seks økologiske egg til tre ganger pris for andre egg. 15 pakker røykelaks. En svær stabel med veggieburgere. Salatdressing i pen plastflaske. Håndskåret butikkpakket ost.

På prislappen står det TAKK med store bokstaver. Takk for hva? Jo, butikken takker for at jeg bidrar til mindre matsvinn.

Jeg ser i skapet. Er ikke problemet heller at vi produserer for mye mat? Som ikke blir solgt? Og det som ikke engang blir solgt i 50 prosent-disken, hva skjer med det?

Jeg kjenner at det å handle mat er blitt et eget prosjekt. Tidkrevende. Moralsk krevende. Siden jeg ikke spiser lekemat, som faren min kalte det, er det heldigvis mange hyller i butikken jeg bare kan gå rett forbi.

Vel hjemme pakker jeg ut matvarene. Og fyller bossposen. Individuelt pakket lårfilet av kylling krever mye plast. Men fuglen har i det minste ikke fått importert soyafor fra den andre siden av verden. Det står på pakken.

Jeg ringer min bondevenn. Jeg lurer på hvordan det er mulig for bonden å tjene penger når svinekjøttet koster 79 kroner for kiloen? Svaret er kort: Det er ikke mulig.

Så blir det en heftig diskusjon om jordbrukspolitikk, matforsyning og skikkelig kost. Ved samtaleslutt har jeg fått bestilt hele slakt og innmat til slaktesesongen. Det er både billigere og bedre enn i butikken. Men ingen av barna hans er interessert i å overta gården.

Fiskehandleren er glad for å høre min stemme. Vi har det alltid artig på telefon. Han har lite sexy fisk for tiden, sier han. Men jeg får bestilt 30 kilo til å legge i fryseren.

Grønnsakbonden spør på SMS hvor mange sekker jeg vil ha av hver. Dette er en mann som snakker i tonn. Han har alltid grønnsaker som ikke holder «butikkvalitet» i fjøset. De er stygge. Men smaker fantastisk.

I min forstadstilværelse kan jeg ikke drive kyllingfarm, fiskefangeri, eller dyrke nok grønnsaker til å brødfø en familie.

Å gå i butikken og handle hverdagsmat har blitt et slit med alle valgene. Selv med handlelapp. Og nok penger. Og det er ikke fordi jeg vrir hodet for å finne ut hva vi skal ha til middag, men fordi jeg må ta stilling til matens etikk og politikk.

Dette blir for komplisert. Jeg makter det ikke. Jeg melder meg ut.