Må være verdens rareste landslag

4 months ago 26

Ellers hadde den allerede vært glemt, men nå vil Sveits’ stoppergigant Manuel Akanji aldri gjøre det. 120 perfekte minutter hjalp ikke. Ett mislykket spark på ballen ødela alt.

Det hjalp neppe så mye med trøsteklem fra City-lagkameratene John Stones og Phil Foden, eller fra Manchester Uniteds Luke Shaw, som gikk rett bort til Akanji da det var avgjort.

England kunne feire med full allsang, og dette må være verdens rareste landslag.

Sjefen er utskjelt, superstjernene får ikke til noe særlig, men fremme i semifinalen er de. Igjen.

Hva er det alle klager på?

For eksempel hvordan det er mulig å ha et så vilt stjernegalleri og likevel være så tamme? Hvordan er det mulig å være så gode fremover på banen, men likevel få til så lite?

Kvartfinalen var Englands beste kamp i EM, uten at det sier veldig mye. Omleggingen til tre bak og fire på midten var vellykket, særlig fikk Bukayo Saka mer plass til å utfolde seg.

I intervjusonen etterpå hører jeg kaptein Harry Kane fortelle hvor fornøyd han er, særlig med hvordan England avgjør jevne kamper.

«Alle mesterne opp gjennom årene har først og fremst hatt styrken til å vinne jevne kamper. Den har vi vist at vi har,» slår han fast og slik kan man jo snakke etter et sent brassespark mot Slovakia og fem straffespark mot Sveits.

Nå males det et bilde av at England er blitt som Frankrike, mest opptatt av å forsvare seg videre. Greit nok, men det er likevel fascinerende hvor lite samhandling det er fremover hos England, hvor svake de er på den delen av banen der de skal være sterkest.

Sjelden er to engelskmenn i bevegelse rundt ballfører, ofte må det slås på en som står stille og aldri var det farlig de første 75 minuttene.

Da var det en kvartfinalethriller som ikke føltes særlig spennende, for alt gikk så sakte.

Til slutt virket det nesten som om fansen fikk nok. Et voldsomt leven braket løs, først den sveitsiske, så den engelske, som for å vekke lagene med beskjed at «nå må det nesten skje noe her». Som ropt, så hørt.

Sveits i ledelsen ved Breel Embolo, «Alléz, Alléz – Super-Nati» runget over stadion. Gareth Southgate kritiseres ofte for å reagere for sent, nå blir han sikkert det igjen. Men det kom et raskt trippelbytte og til og med en kjærkommen turneringsdebut for Luke Shaw. Hans venstrebein trengs for å finne en bedre balanse i laget.

Bukayo Sakas venstrebein fikset balanse i kampen, deretter kunne man like gjerne gjort som i Copa America: Gått rett til straffer etter 90 minutter.

Og hvem skulle trodd at engelskmenn, av alle, er blitt supermenn fra elleve meter. Fem strake har de ikke greid siden EM-semifinalen i 1996, da en viss Gareth Southgate gikk frem for å ta den sjette ...

Finest var det at Saka fikk hvisket ut deler av finalebommen fra Wembley for tre år siden. Southgate har neppe fått hvisket ut sin 28 år gamle semifinalebom, men nå er han i hvert fall den første engelske landslagssjefen med plusstall fra straffemerket (2–1).

Ingen har styrt England mer stabilt, ikke engang VM-gullvinner Alf Ramsey. På seks år står Southgate med VM-semifinale, EM-finale, VM-kvartfinale og minst EM-semifinale denne gangen.

Gjennom historien har England vært i semifinalen i mesterskap syv ganger, Southgate har stått for tre av dem.

Men det hjelper liksom ikke. Han hånes og latterliggjøres likevel.

Nasjonen vil se mer av et lag så fullstappet med stjerner.

Det er til å forstå, men dette er også den umulige jobben. Ingenting Southgate gjør er bra nok.

Jo, forresten.

Et EM-gull må nesten være det.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article