Lordens olympiske dilemma

Lord Coe, med sivilt fornavn Sebastian, blir sett på som Russlands aller verste fiende i idrettens verden. Og har vært det i snart ni år.

Slikt koster.

For Russland har fortsatt flere venner i idretten enn vi liker å innrømme.

Men Lord Coe er åpenbart villig til å betale prisen.

Utelukkende utelukket

Allerede fra han tok over som internasjonal friidrettspresident i 2015, har Coe vært den aller tydeligste talspersonen for at russerne, og senere også belaruserne, skal stenges ute.

Først på grunn av statsstyrt doping. Senere på grunn av angrepskrigen mot Ukraina.

Ikke én russisk utøver har konkurrert under eget flagg i et internasjonalt friidrettsmesterskap siden Coe tok over.

Slik blir det heller ikke i OL i Paris om få dager.

Fordi Coe og hans styre i det internasjonale friidrettsforbundet (WA) sier bastant og fortsatt nei.

Det har lenge blitt spekulert i om WA kom til å endre mening og la et fåtall russiske og belarusiske friidrettsutøvere få delta. Slik IOC egentlig ønsker.

Men for et par uker siden markerte Coe så tydelig som det er mulig sitt standpunkt i denne diskusjonen.

Først reiste lorden til Kyiv for å treffe den ukrainske president Volodymyr Zelenskyj.

Så fortsatte Coe til Lviv for å være til stede på det ukrainske mesterskapet i friidrett, som også var OL-uttak. Her hyllet han utøvernes kamp for å klare å prestere, på tross av krigen.

Med dét avsluttet Coe i realiteten diskusjonen:

Russland får ikke delta i OLs mest attraktive sport.

Ikke som seg selv, ikke som såkalt nøytrale utøvere, slik de gjør i en rekke andre sporter i Paris.

Presidentens problem

Men dette utgjør også Coes aller største dilemma.

Fortsetter han å stå på sine prinsipper, vil han faktisk kunne ødelegge sjansene for å nå sitt store mål:

Å bli den neste presidenten for den internasjonale olympiske komité, IOC.

IOC og Thomas Bach har som kjent bestemt at enkelte utøvere fra de to krigførende nasjoner skal kunne delta som såkalt «nøytrale».

Men har samtidig overlatt den endelige avgjørelsen til hvert enkelt av særforbundene som styrer de 32 forskjellige sportene som det skal konkurreres i. Det internasjonale friidrettsforbundet har sagt blankt nei hele tiden.

Dette kan koste Coe sjansen til å bli idrettsverdenenes aller mektigste leder.

For selv om han har støtte i eget forbund og i en rekke vestlige stormakter, er ikke sympatien overfor Coes bastante linje i nærheten av like utbredt rundt i verden.

Coe forfekter et argument som for mange nasjoner oppfattes som utpreget europeisk, eller i hvert fall vestlig. Og når det skal stemmes over hvem som skal bli ny president etter Bach, har hver nasjon én stemme.

Nasjonene som står fast på å ville utestenge de krigførende makter er store og mektige, men de er få.

Kanskje ikke flere enn et drøyt titalls. Av over 200 nasjoner totalt.

Dette kan derfor bli avgjørende når det skal stemmes over ny IOC-president i Athen neste år.

Tale er sølv

Kanskje er slaget uansett allerede tapt.

Skal man i det hele tatt være aktuell som ny president i IOC, er det en gyllen, om enn uskreven, regel om at man ikke driver valgkamp.

Man skal ikke engang erkjenne sitt mulige kandidatur.

Andre skal anbefale, andre skal foreslå, andre skal forhandle på vegne av deg.

Så skal man bukkes frem og opp til å være den hele idrettsverdenen kysser på hånden.

Lord Sebastian Coe har allerede delvis brutt med tradisjonene.

I januar i fjor uttalte han nemlig i et intervju med The Times at han ikke utelukket å stille som kandidat til å etterfølge den nåværende president, tyske Thomas Bach, når han etter planen går av i 2025.

Løpt og betalt

Det var i seg selv for mye.

IOC-president Bachs irritasjon over Coes tilsynelatende brudd på kutymen lot seg ikke skjule. Og har egentlig ikke gjort det siden.

Coe på sin side virker ikke særlig påvirket av misnøyen.

Nylig annonserte han at friidretten, som første olympiske sport, ville betale en egen pengepremie til gullvinnerne i OL i Paris.

Slikt skapte reaksjoner, særlig i de andre olympiske særforbundene, som ikke har en like sjenerøs økonomi som friidretten.

Det var brudd på en 128-årig tradisjon.

Og kunne ikke blitt sett på som annet enn valgflesk til 50 000 dollar per olympisk mester.
Har man ikke IOC-ledelsen på laget, kan man i hvert fall alliere seg med de mest attraktive salgsobjektene for merkevaren OL, nemlig utøverne.

Og håpe det er nok til å vinne et valg.

Frem og tilbake er like langt

I 2025 har tyske Thomas Bach hatt sine 12 presidentår, fordelt på tre perioder. Dette er den maksimale periode det olympiske charteret tillater. Per i dag.

Men da IOC hadde sin årlige sesjon i Mumbai høsten 2023, kom forslaget om en forlengelse av presidentperioden for første gang til offentligheten.

Og Bach nektet å umiddelbart avvise ideen.

Kanskje var det av høflighet overfor forslagsstillerne. Kanskje var det fordi det var forlokkende.

IOC møtes igjen denne uka. Da få vi vite om det formelt har blitt foreslått den nødvendige endringen av charteret. Hvilket vil muliggjøre fire nye år med tyske Bach som president.

Skulle det skje, vil det være et meget urovekkende signal.

Når det gjelder IOCs fremtid. Og når det gjelder Thomas Bachs demokratiske sinnelag, hvis han i så fall skulle si ja.

Men kanskje mener Bach det er verdt prisen for å hindre at etterfølgeren heter Sebastian Coe.

Lord mot ladies

Thomas Bach har uansett vært tydelig på at han ønsker at hans etterfølger som IOCs tiende president for første gang skal være en kvinne.

Den foretrukne kandidat antas – i og med at man da aldri snakker høyt om slikt – å være en av tidenes beste svømmere, Kirsty Coventry fra Zimbabwe.

Coventry er både IOC-medlem og sportsminister i hjemlandet.

En annen kandidat som har blitt nevnt jevnlig, er IOCs nåværende visepresident, Nicole Hoevertsz. Hun er tidligere synkronsvømmer og kommer fra den karibiske øya Aruba.

Men være godt kvalifisert kvinne er ikke nødvendigvis nok når konkurrenten er en meget populær president i OLs største og viktigste særforbund, IOC-medlem og i tillegg tidligere sjef for det vellykkede OL i London i 2012.

Sebastian Coe er kort og godt den perfekte kandidat. I hvert fall til å være mann.

I tillegg er dette også siste sjanse før han passerer den noe tøyelige aldersgrensen på 70 år for å bli valgt som IOC-president.

Coventry er til sammenligning bare 40 år, og har tre potensielle tiår foran seg i IOC.

Alt vi vet per i dag er at IOC skal ha en ny president.

Spørsmålet er om de vil ha en med prinsipper.