1 month ago
21
Hans presise og sterke fotball-skuddfot gikk tapt i et inferno av kuler og håndgranater den svarte lørdagen.
Plutselig sprutet døden inn i tilfluktsrommet, der fotballproffen lå i skjul for virkelighetens mest grufulle katastrofefilm som utspilte seg rett foran øynene på ham.
– Etter at den første granaten ble kastet mot oss, mistet jeg bevisstheten, forteller Ben Binyamin (29).
Siden landet ytterligere tre granater i rommet. Den fjerde eksploderte ikke.
Ben var på en musikkfestival i det sørlige Israel for å feire 29-årsdagen sin, da han ble etterlatt i bomberommet for å dø.
Ben er den finsk-israelske fotballspilleren som hadde tatt veien til utendørs-musikkfestivalen Nova i ørkenen sammen med forloveden sin.
Det de ikke visste mens ravemusikken fortsatt veltet ut av høyttalerne ved morgengry, var at så mange som 1500 krigere fra Hamas og flere andre væpnede grupper ved hjelp av bulldosere og eksplosiver var i ferd med å bryte seg gjennom grensegjerdene fra Gaza og inn i Israel.
Noen landet til og med på israelsk jord ved hjelp av motoriserte paraglidere.
Terrorhandlingene som fulgte, sjokkerte verden.Overraskelsesangrepet som de militante Hamas-medlemmene hadde planlagt under navnet «operasjon al-Aqsa-floden», hadde gått fullstendig under radaren til israelsk etterretning.
Det var på dagen 50 år siden jom kippur-krigen og den siste dagen av den jødiske Sukkot-feiringen. På grunn av helligdagene hadde mange soldater i det israelske forsvaret (IDF) fri.
Fra festivalområdet kunne Ben og de andre se inn i Gaza, bare noen få hundre meter mot vest.
Dansen var fortsatt i gang da synet av mange hundre raketter ble synlig på den israelske morgenhimmelen. Missilene satte en støkk i festivaldeltagerne.
Med ett stilnet musikken. Illevarslende sirener fylte folks ører og spredte panikk i festivaldeltagerne.
Tungt bevæpnede krigere fra Hamas Nuseirat-bataljon var i ferd med å omringe musikkfestivalen fra flere kanter, før de brøt seg gjennom sikkerhetssperringen og igangsatte en systematisk og kaldblodig massakre av livredde musikkelskere på flukt.
Sammen med Ben i tilfluktsrommet var også forloveden hans, Gali (27). Også hun mistet høyre ben i angrepet.
Bens storebror Elitom (33) var også med dem på musikkfestivalen. Han flyktet unna i en bil, men ble beskutt av Hamas-angriperne og ikke skadet. Han gjemte seg mange timer i en kjeller.
At den fjerde granaten som ble kastet mot Ben og Gali inne i bomberommet ikke gikk av, reddet livene deres.
På ett ben og med en krykke i hver arm farer Ben over fotballbanen og sender en presis pasning med sin nye skuddfot, den venstre.
– Hele livet mitt har jeg spilt fotball. Jeg har hatt nærmest en avhengighet til ballen og lukten av gresset, forklarer han.
Da Ben omsider kom til bevissthet igjen etter granatangrepet og kuleregnet, innså han raskt at hans profesjonelle karriere var over.
– Jeg trodde aldri jeg ville spille fotball igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom til å gå igjen, langt mindre løpe.
I dag er Ben en del av Israels nasjonale amputasjonslag i fotball, som består av spillere som har mistet ben som soldater i kamper på Gaza eller som er blitt skadet på andre måter.
– Det at jeg ikke kan spille fotball som før er vanskelig for meg, men jeg prøver å fokusere på fremtiden. Flere ganger om dagen minner jeg meg selv på det.
364 mennesker døde i blodbadet på musikkfestivalen 7. oktober i fjor. 40 personer ble tatt som gisler av Hamas.
Dagen har fått tilnavnet «Den svarte lørdagen».
Ett år etter ligger hauger med forvridde bilrester som et makabert minnesmerke på stedet.
Terrorangrepet er det største i Israels historie, og den verste sivile massakren landet har opplevd.
Angrepene på kibbutzer, tettsteder, militærbaser og flere musikkfestivaler drepte rundt 1200 mennesker. 251 gisler ble tatt med i fangenskap – til Gaza.
5400 mennesker ble såret, svært mange av dem med livsvarige skader.
Gjengjeldelsen fra Israel lot ikke vente på seg. Bare timer etter det Hamas-ledede angrepet iverksatte det israelske forsvaret luftangrep mot Gaza. Fire dager senere satte statsminister Benjamin Netanyahu sammen sitt krigskabinett.
Siden har den blodige krigen på Gaza-stripen preget hele verdenssamfunnet.
For fotballspilleren Ben og forloveden Gali skulle terrorangrepet bli en personlig vekker.
De trodde begge de skulle dø, den lørdagen for ett år siden.
På sykehuset gjennomgikk Gali 14 operasjoner før hun kunne begynne å gå med protesen. Ben hadde tre operasjoner.
I to måneder lå begge innlagt.I den vanskelige rekonvalesenstiden bestemte paret seg for én ting:
Så snart begge kunne gå til alters og danse i bryllupet, skulle de gifte seg.
27. juli skjedde det.
Kjærlighetshistorien rørte et helt land.
Gali hadde en lang splitt på brudekjolen. Hun ville ikke skjule det som hadde skjedd med henne. Protesen rekker henne nesten til hoften.
– De gikk begge opp midtgangen i sitt eget bryllup – og de danset, forteller Bens mamma Tina.
– Gjestene gråt og lo om hverandre hele den dagen.
Men Nati får aldri sin elskede tilbake.
– Jeg lå på bakken og trodde jeg var død, forteller trebarnspappaen om livets mest horrible og uvirkelige minutter.
– Over meg hørte jeg lyden av magasinbytte i et våpen, angriperne som snakket sammen og kuler som suste over hodet mitt.
Kulen som akkurat hadde truffet benet hans og revet det i stykker, hadde sendt Nati Ganom (40) rett i bakken.
– Instinktet mitt var å løpe videre, men jeg klarte det ikke. Jeg sa til kona mi Shiran, som også var truffet: «Løp! Løp! Kom deg unna!»
Shiran løp.
Så hørte Nati tunge skritt over seg. De tungt bevæpnede og militante Hamas-krigerne regnet ham som død.
– Flaksen var at de ikke ga meg nådeskuddet.
I hjembyen Bat Yam, sør for Tel Aviv, er Nati en kjent frisør og hårstylist. Shiran jobbet i det israelske postvesenet og hjalp ham ofte i salongen. Nå hadde ekteparet barnevakt for de tre barna Mai (8), Ori (11) og Ilay (15).
Sammen hadde Shiran og Nati danset helt inn i soloppgangen under den samme Nova-festivalen som fotballproffen Ben.
3500 mennesker, de fleste i alderen 20 til 40 år, var på ravefestivalen for å feire samhold, kjærlighet og livet.
Shiran og Nati tok selfie med en felles venn.Fredag var blitt lørdag. Klokken var halv syv om morgenen.
Plutselig blander psykedeliske raverytmer seg med lyden av hundrevis av raketter som fyller himmelen innover i Israel fra grensen til Gaza, bare noen hundre meter lenger bort.
Musikken får en øredøvende stopp.
Klokken syv går sirenen som varsler om et innkommende rakettangrep. Folk flykter til alle kanter.
– Vi forsto at det kom til å bli kaos, og gikk mot utgangen og satte oss i bilen. Men vi kom ingen vei.
Fordi de ikke om noen vei med bilen, gikk de ut og begynte å bevege seg til fots. De ble vitner til en kvinne som ble skutt mens hun satt i bilen.
– Så kom en hel folkemasse løpende mot oss, forteller Nati.
Han så aldri Shiran igjen etter at han lå nede på bakken og ba henne løpe. I fire eller fem timer ble Nati liggende før hjelpen kom.
– Fra det øyeblikket Shiran og jeg ble skadet, visste jeg ikke hva som hadde skjedd med henne, eller hvor hun var, forteller han.
Dagene som fulgte, var ubeskrivelig vonde og vanskelige. Etter noen dager på sykehuset fikk han beskjeden.
Shiran hadde vært savnet i nesten en uke før hun ble funnet.
– De kom og fortalte meg at hun var død. I det øyeblikket var det som et svart teppe falt ned over meg. Et stort hull oppsto i hjertet mitt, forteller Nati ett år etter.
I dag er han enkemann. Og alenefar til tre barn.
– Jeg er fortsatt ikke tilbake i mitt gamle liv, det virkelige livet. Alt er snudd opp ned. Jeg har tre nydelige barn som trenger både en mor og en far, men foreløpig bor de hjemme hos bestefaren sin og hans kone Chaya, forteller han til VG.
Hva som skjedde med Shiran etter at han ba henne løpe for livet, vet han fortsatt ikke.
– Om nettene kommer sorgen over meg, og jeg tenker mye på den kraften jeg nå trenger for å gå videre i livet med barna.
Foreløpig ser ham dem bare i helgene.
I flere måneder var Nati innlagt på Ichilov-sykehuset i Tel Aviv. Der fikk han hjelp i rehabiliteringsavdelingen – for ryggskaden, kneskaden og det store skuddsåret i leggen.
Han er glad for at legene klarte å redde benet, og at han slapp amputasjon.
– Generelt er den mentale rehabiliteringen vanskeligere enn den fysiske. Den fysiske tar jo slutt en dag, men de mentale sårene vil alltid være med meg, sier Nati.
Han beskriver dagene som en heis. De går opp og ned. Hele tiden befinner han seg i nye etasjer.
Den ene kan romme lykke, en annen veldig mye tristhet.
Hvordan formidle og gjenfortelle ettervirkningene av den ytterste menneskelige lidelse og sorg?
Som eksil-iraner har fotograf Javad Parsa en spesiell bakgrunn for møtet med de israelske ofrene etter 7. oktober-massakren.
– På skolen i Iran lærte jeg hver eneste dag at vi skulle hate israelerne, eller sionistene som regimet kalte dem, fordi de ikke anerkjente Israel som stat og nektet å ta ordet i sin munn, forteller Parsa.
I det iranske passet hans sto det at han kunne reise hvor som helst i verden, bare ikke til Israel.
Det er 14 år siden Javad flyktet til Norge.Her begynte han å jobbe som fotograf for Dagens Næringsliv, Dagsavisen, VG og andre. Nå er han fast ansatt fotograf i NTB.
Etter nesten åtte år i Norge fikk Javad omsider norsk pass. Den aller første reisen ut av landet gikk til – Israel.
– Jeg ville dokumentere eksil-iraneres liv i Israel. Det er 200.000 av dem i landet. Husk at før den islamske revolusjonen i Iran i 1979, var Israel og Iran bestevenner og ikke erkefiender som i dag.
Med innreisen til Israel for seks år siden satte fotografen den definitive spikeren i kisten for igjen å kunne sette sine føtter på iransk jord.
I august, da ettårsdagen for 7. oktober-terroren nærmet seg, ville Javad Parsa tilbake til den skadeskutte israelske hverdagen.
– Ofrene var hovedsakelig sivile, vanlige folk. I norske medier var historiene deres lite omtalt og dekket.
Både ved innreisen til Israel og blant ofrene møtte han på en åpenbar skepsis til at han som iraner skulle dokumentere deres historier. Flere av dem åpnet seg likevel.
Som fotballspilleren Ben.
Festivaldeltageren Nati.
Og storfamilien fra kibbutz Holit.
Sammen med Alla holdt Yosef ut – til ekteparet ble reddet av hæren.
På en seng i en leilighet nær flyplassen i Tel Aviv tar Alla (58) et godt grep om Yosef (68) og gir ham en klem.
Alderdommen deres ble ikke slik de hadde planlagt.
Yosefs venstre ben er amputert under kneet, og Alla har ligget et år på sykehus med alvorlige skader og et enormt krater i venstre ben. Granatsplintene og kulene som tok veien gjennom døren og under døråpningen til det sikre rommet i kibbutz Holit, lemlestet dem for livet.
Ekteparets datter Anat (37) plukker frem mobilen og viser frem bildet av den blodige sengen og gulvet i det sikre rommet.
Det var her hun og de fire barna hennes, foreldrene og bestemoren gjemte seg da Hamas’ al-Qasam brigade stormet kibbutzen og gikk fra hus til hus for å drepe.
– Klokken var halv syv om morgenen da vi hørte den røde alarmen gå. Når vi er i Holit, har vi bare mellom syv og femten sekunder på oss til å komme oss i det sikre rommet eller tilfluktsrommet, forteller Anat Dymshitz.
Kibbutz Holit ble grunnlagt i 1977 i Sinai og overført til Israel etter fredsavtalen mellom Egypt og Israel i 1982. Den ligger ikke langt fra grensegjerdene til Gaza.
Anat har bodd i arbeidskollektivet kibbutz Holit siden 2014, sammen med vel 50 andre familier.
Morgenen 7. oktober samler hun sin egen storfamilie i en intens fart og redsel når flyalarmen går
Vel inne i det sikre rommet i huset hører hun et skudd som treffer det jernbeslåtte vinduet.
Lyden av granater som eksploderer borer gjennom øregangene.
– Det var fullstendig kaos. Ingen av oss forsto hva som skjedde.
To timer ut i dramaet ser hun flammer fra nabo Miriams hus stige til værs.
– Jeg fikk panikk og tenkte: «Hva skal vi gjøre, hun kommer til å dø?!»
Anat løper ut for å hjelpe, prøver å løpe inn i huset med et vått håndkle over ansiktet – men må gi opp. Da hun får øye på Mariam gjennom et vindu, er hun bevisstløs og helt svart av sot. Sammen med en nabo får de dratt henne ut av hjemmet.
Anat løper tilbake til sitt eget hus og låser seg inn i det sikre rommet sammen med familien.
– Vi hører terroristene slå på dørene og ser dem sette bilene våre i brann for å hindre folk i å flykte.
Også husene i kibbutz Holit blir satt i flammer.
Etter mange timer med intens frykt, rett før klokken to, entrer Hamas-medlemmene Anats hus.
Foreldrene og bestemoren hennes var kommet på besøk denne helgen, fordi Anats mann Michael (40) var på jobbreise i utlandet.
– Begge foreldrene mine hoppet opp fra sengen og holdt dørhåndtaket opp i et hardt grep. Så kom skuddene, forteller Anat.
– Kulene gikk gjennom døren, vi så oransje lys og satte i å skrike. Så rullet en av døtrene mine ned fra sengen, faren min falt raskt ned på gulvet mellom sengen og moren min. Så ble en granat festet på dørhåndtaket.
Men Hamas-angriperne kom seg aldri inn i rommet.
Derfor løp Anat ut og hentet et teppe som hun kastet over morens ben.
– Jeg så et stort hull der kuler og granatsplinter hadde gått inn, og deler av benet hennes var helt borte. Så tok jeg et laken fra sengen til sønnen min og bandt under kneet til faren min.
Til slutt tok jeg et sjal fra bestemoren min som jeg viklet rundt benet til datteren min.
Også vesle Ofek (7) var truffet.
Først klokken 17 den lørdagen hører beboerne i kibbutzen at stridsvogner fra det israelske forsvaret (IDF) er på vei.
Tre tanks fra IDFs Paran-brigade hadde blitt beordret til å forlate sine posisjoner på den egyptiske grensen for å ta del i kampene mot Hamas-krigerne.
I løpet av 17 timer skal de ha drept 50 terrorister.
Redningen er på vei til Anat og hennes familie.
– Klokken seks åpnet jeg jernvinduet i det sikre vinduet og så dem: Soldatene – kvinner og menn. Det var som om all den luften som hadde forsvunnet fra kroppen min, kom tilbake, minnes Anat.
«Det finnes ingen ting som kan eksplodere, du kan åpne døren», sa soldatene.– Men den satt bom fast. Så kom en av soldatene og hoppet på døren med hele sin tyngde – og fikk oss ut.
Anats mor, far og datter får umiddelbart førstehjelp før de transportertes til sykehus i helikopter.
Om bord mister mamma Alla bevisstheten.
Ett år etter angrepet er hun fortsatt innlagt på sykehuset i Tel Aviv.
Hun har gjennomgått en rekke operasjoner, noen av dem plastiske. Hun kan fortsatt ikke føle kneet sitt og er plaget med smerter som kjennes ut som elektriske støt.
Anats datter Ofek sitter ikke lenger i rullestol. Yosef som måtte amputere foten, har fått protese og gjennomgår behandlinger med hydroterapi og fysioterapi.
15 mennesker ble drept i kibbutz Holit. Seks ble tatt som gisler. To av dem sitter fortsatt fanget i Gaza.
– Resten av familien vår ble fraktet vekk i et militært kjøretøy av hæren. Rundt oss hørte vi kamper, forteller Anat.
Så kommer hun til synet som har brent seg fast i hele familien:
– Klokken åtte om kvelden passerte vi forbi en stridsvogn som brant ved kibbutz Yitzhak. Likene lå stablet oppå hverandre ved siden av brennende biler. Dette er ikke et syn hverken mine barn eller noen andre burde se.
Hele storfamilien er igjen samlet.
TV-en står på. Nå følger de krigshandlingene mellom Hizbollah og Israel i Beirut og Sør-Libanon.
De snakker sammen om de uvirkelige timene de selv var under angrep. Anat fører ordet.
– Ok, jeg vet ikke hvor religiøse vi er, men hjertene våre er i alle fall veldig store, sier firebarnsmoren.
– Da vi satt i det sikre rommet, formet vi hjerter med fingrene våre. Vi trengte det for å få en følelse av trygghet i alt det forferdelige.
Som familie gjør de denne gesten igjen og igjen. Den trygger dem i møtet med en fremtid som ikke ble som de planla.
– Vi fortsetter å lage hjerter med fingrene våre.
Tips meg
Journalist
Journalist. Digital historiefortelling og dybdesaker. Jobber også nyhet og har bakgrunn fra VGs utenriksavdeling. Har vært i Verdens Gang siden 1990. Også utgitt reportasjeboken "Danmark. En annerledes reiseguide" (Gyldendal). Jobber allround innenfor alle samfunnsområder, og elsker å møte mennesker som har en god, sterk og/eller viktig historie å fortelle. Har du også det, så kontakt meg gjerne på karin.muri@vg.no
English (US)