Likvideringen i Teheran viste hvorfor en Midtøstenreporter ikke skal sjekke inn på forhånd

3 months ago 88

Kofferten var pakket, taxi bestilt og alt var klart for avreise tilbake til Istanbul.

Jeg hadde til og med tatt sjansen på å sjekke inn på flyet.

Det eneste som gjensto var noen direktesendinger i Dagsnytt og Nyhetsmorgen etter at Israel hadde drept den mektigste Hizbollah-lederen så langt på lista.

NRK ønsket en rapport om hva reaksjonene kunne bli.

Det var en stadig mer krevende øvelse.

Midtøsten ligner et olympisk mesterskap i krig og hevnangrep. De siste måneders hendelser har sprengt enhver rekord for hva man trodde var mulig.

Innen jeg kom på lufta i morgensendingene toppet nok en nyhet fra Midtøsten sendingene. Det sto klart for meg at jeg måtte forlenge oppholdet i Israel.

Den øverste Hamas-lederen var drept i et attentat i Teheran. Da eksplosivene gikk av, utløste det også et rop om hevn fra en ydmyket iransk Ayatolla.

Israel har ikke offisielt tatt på seg ansvaret, men har etter alt at dømme gjort det ingen så for seg: å slå til mot sin fiende der det smertet aller mest, mens han var gjest hos sin viktigste støttespiller Iran.

Etter direkterapportene var det bare å kansellere innsjekkingen og booke om billettene.

I bakhodet stilte jeg også meg selv spørsmålet når jeg overhodet ville komme hjem.

Innstilte fly

I krig er det første som skjer at flyselskapene slutter å fly.

Det å bli stående fast er simpelthen en side av det å være korrespondent.

Det krever ekstrem fleksibilitet. Det vet alle som har deltatt i den øvelsen.

Som Midtøstenkorrespondent har denne grenen blitt enda noen hakk mer avansert de siste månedene.

Vi snakker om et Midtøsten før og etter 7. oktober i fjor.

Man må være forberedt på det utenkelige.

For eksempel hadde jeg aldri trodd at jeg skulle rapportere om at Irans missiler og droner var på vei mot Israel for så et par timer senere se og høre de samme missilene og dronene på nattehimmelen over Jerusalem.

Spektakulært, skummelt og historisk.

Planer må kastes fortløpende om. Det er for så vidt ikke så uvanlig.

Reisen i seg selv har også blitt en liten hinderløype, fordi jeg har base i Istanbul.

Inntil den 7. oktober i fjor var der over 10 daglige avganger til Israel fra den tyrkiske storbyen.

Det var lett å komme frem.

Men da jeg to uker etter terrorangrepet skulle returnere og dukket opp på flyplassen i Tel Aviv med en billett i hånda, fikk jeg bare et forvirret blikk av damen i innsjekkingsskranken:

– Istanbul? Det går ikke lenger noen fly til Istanbul.

Siden har det ikke gjort det. Krigen har nemlig forsuret forholdet mellom de to landene.

Selv om Hamas er ansvarlig for at rundt 1200 israelere ble drept 7. oktober og 250 gisler bortført, noe som fikk Israel til å gå til krig i Gaza, kaller Tyrkias presidenten Recep Tayyip Erdogans Hamas for en «frihetsbevegelse».

Samtidig omtaler han Israels statsminister Benjamin Netanyahu som «slakteren i Gaza», og mener han går Hitler en høy gang i folkemord.

Etter attentatet i Beirut hevdet Erdogan sågar at Tyrkia var Israels neste mål, og han gikk også langt i å true med å invadere Israel.

Hatet hevet til et nytt nivå

Hamas får all sympati ute i verden grunnet de sivile lidelsene i Gaza, mens Israel blir sett på som djevelen selv. Det er følelsen hos israelere jeg møter på gata.

– De onde har blitt de gode, sier en av dem jeg møter i Tel Aviv for å spørre om situasjonen.

Jeg har glemt å avbestille drosjen som skulle ha kjørt meg til flyplassen, og fotograf Ksenia og jeg bestemmer oss for å bruke den til sentrum fremfor å la turen gå til spille.

Kvinnen i 40-årene er som klippet ut fra hippietiden, og har på seg en stor hatt over det blonde krusete håret og solbriller som dekker halve ansiktet.

Det er mange som henne i Israel, som sier de står for fred og nestekjærlighet.

Men aldri har det vært større mangel på det her nå.

– Jeg savner virkelig den tiden da jeg vokste opp og forholdet var godt mellom palestinere og jøder, sier Abed.

Han kjører drosje og hjelper meg nå og da med å få avtaler på den okkuperte Vestbredden. Gjennom årene har han blitt en god venn.

Abed fyller 54 år når han henter meg på flyplassen i juli, og forteller om en tid da jøder og arabiske palestinere kunne omgås, om paret som hver lørdag passerte landsbyen hans hånd i hånd med sine barn på vei til synagogen, og om en konflikt som var fjern fra livet han levde.

Men det er lenge siden, og nå er hatet hevet til nytt nivå, mener han.

Her om dagen tok han yngstemann med til en aktivitetspark i Jerusalem.

Sjuåringen stilte seg ved siden av to jevnaldrende, som spilte et spill da en av småguttene snudde seg og sa:

– Han er araber. Ikke lek med ham.

Sjuåringen krevde svar av faren etterpå:

– Hva er en araber? Hva mente han med det?

Abed har forsøkt å skåne barna fra konflikten, og episoden river i et pappahjerte.

– Hvordan kan du fylle en unge med så mye hat, spør han.

«De vil ikke ha fred», hører jeg ofte fra den andre siden av konflikten.

– Vi er et fredelig folk, men har ikke noe valg når vi blir angrepet, er forklaringen de gir på situasjonen de står i.

De ytterliggående nasjonalistene gjør hva de kan for å helle bensin på bålet.

Ariel (22) er en av dem. Hun er klar til å gå inn i Gaza for å bosette seg der.

Sammen med en gjeng andre bosettere har hun slått seg ned i et skogholt rett utenfor grensen og forteller at hennes besteforeldre kjempet for det lovede land, og nå vil hun ta opp den arven.

– Vi kan ikke forsøke oss på en fred og sette livene våre på spill igjen, mener hun og omtaler enhver palestiner som en fiende.

Mens jeg snakker med henne kommer raketter over fra Gaza nærmest for å understreke poenget hennes.

Mens hun priser Herren og Iron Dome for å være i live etter angrepet, priser jeg meg lykkelig hver gang jeg drar fra denne polariserte konflikten.

Hvordan komme seg hjem

Denne gang reiser jeg ut fire dager senere enn planlagt etter at trusselen om nok et motangrep har fått flyselskapet til å kansellere den nye billetten via Athen.

Jeg finner i stedet et fly fra Jordan.