La oss få drepe dyrene våre i fred

<-EGON HOLSTAD

kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

Konflikten mellom mennesker som lever av å bruke vill natur til å dyrke egne matprodukt, og ville dyr som lever i de samme områdene, er like lang som vår arts eksistens. Og det er vi mennesker som har vunnet hele veien. 

Vi har jevnt over vært knallgode på å legge naturen under oss, og når noen dyr har stått nevneverdig mye i veien, har vi effektivt rensket unna disse plagsomme hindrene, fulle av smittende ståpåhumør.

Det politiske partiet som snakker mest om dyr er Senterpartiet. Senterpartiet er veldig glade i dyr, vel å merke de tamme dyrene vi kan kommersialisere på innenfor det utvidede jordbruksbegrepet. De andre, not so much. 

La meg ile til å applaudere at vi har bønder. Jeg er jevnlig konsument av både meieriprodukt og kjøtt fra norsk landbruk, og ser helt klart verdien av at Norge skal ha egen produksjon av mat. Så jeg heier på bøndene, dog med visse forbehold. 

Når mennesker med lukrative næringsideer ønsker å profittere på hittil urørt utmark og havområder, er det alltid mye snakk om sameksistens. Begrepet viftes alltid høyt med av dem som vil inn i andres områder.

Vindkraft til havs og til fjells. Lakseoppdrett. Petroleumsvirksomhet. Gruvedrift på havbunnen. Da skal det konsekvensutredes, og så skal de som får nye næringer inn i områdene sine være positive og klemme kjærlig rundt ordet sameksistens. 

Når sameksistens derimot ikke lar seg gjøre, altså at tilstøtende aktivitet i naturen ikke lar seg kombinere med næring, er det straks en annen lyd i pipen. Da skal det som er i veien elimineres, og gjerne drepes, om det er dyr.

Her sitter ofte blodtørsten løsest hos Senterpartiet, med noen slengere fra andre partier. De bryske utsagnene kommer med jevne mellomrom.

KONGE: Ørn på jakt utenfor Svolvær. Foto: Göran Bohlin / VG

Sist ut er Kim Haugan Schei, gruppeleder for Senterpartiet i Nordland fylkesting. Han mener det nå er på tide å åpne for kvotejakt på både kongeørn og havørn. Han mener de hersens rovfuglene forsyner seg frekt av både beitedyr som rein og sau, for ikke å glemme alle sjøfuglene han mener de beskatter altfor hardt. 

For å ta den siste svogerforskningen først: Det at sjøfuglbestander desimeres i Norge, og for den saks skyld over hele det nordøstlige Atlanterhavet, er helt rett, og det er regelrett ekkelt. Å legge skylda på ørn er en ganske frisk teori.

Den prektige havørnen tar så visst andre fugler, og i fuglefjell og større fuglekolonier, i hvert fall de få som er igjen, utgjør den selvsagt et stressmoment for fugler som er under den i næringskjeden.

Havørna er derimot først og fremst en åtselfugl, vår egen gribb, som i stor grad livnærer seg av fisk, både som den jakter selv, men også som den tar fra andre fugler eller spiser som avfall fra både dyr og mennesker.

Vi var nær å utrydde denne fantastiske fuglen, og hadde den ikke blitt totalfredet i 1968, ville den sannsynligvis lidt samme skjebne som geirfuglen, og vi hadde måttet se på svarthvitbilder og tegninger for å danne oss bilder av den. 

At kongeørna tar stadig flere beitedyr, er sikkert også effektiv å si med hyttende never foran eget publikum, selv om fugleforskere sier noe helt annet. Kunnskap er noe herk. 

Det finnes cirka 1.000 kongeørnpar i landet. Det er over 200.000 reinsdyr på beite. 2,2 millioner sau. I Rovbase.no kan man lese flere tusen enkeltrapporter som slår fast at kongeørn ikke er en nevneverdig trussel. Om man er interessert i reell kunnskap i hvert fall. 

I 2018 søkte flere fortvilte aktører i oppdrettsbransjen om å skyte skarv som spiste laks fra merdene deres. Det er rundt regnet 20.000 skarv langs kysten vår, og cirka en halv milliard oppdrettslaks.

Det som først og fremst tar livet av laks er sykdommer og lus, problem de er så langt unna å få bukt med at det truer oppdrettsbransjens omdømme i markedet de tjener (uhorvelige mengder) penger på. 

I 2023 døde det over 100 millioner laks i norske merder. Hvor mange av disse som ble drept kaldblodig av den symboltungt vakre skarven vites ikke, men det var neppe der skoen trykket tyngst.

Ikke rart, likevel, at flere av de rikeste aktørene velger å stikke av til Sveits, der det er verken kyst eller skarv. En annen fugl, strutsen, bifaller nok tankesettet. 

FUGLEMORDERE: – Årlig jafser de i seg flere millioner ville fugler. Foto: Gorm Kallestad / NTB

I Norge er det anslagsvis 750.000 mer eller mindre tamme katter fordelt mellom 400.000 husstander. De er innvandrere som ikke hører naturlig hjemme her, men som likevel slippes fritt ut i Guds vakre natur, der de årlig jafser i seg flere millioner ville fugler.

Det er få politikere som er opptatt av verken båndtvang eller nedslakting av disse pusekattene. 

Den eneste katten som faktisk hører hjemme her, som alltid har vært her, og som er en naturlig del av mangfoldet i faunaen, er gaupa. I dag lever det et sted mellom 300 og 400 gauper – i hele Norge. Det elegante rovdyret spiser andre dyr, også de frittgående sauene som breker inne i samme natur som den lever. Det vekker harme.

I Bladet Nordlys denne uken fryktet Frank Valø, som er styreleder for Troms Bonde og Småbrukarlag, at bøndene nå vil ta loven i egne hender, om ikke loven blir endret, altså slik at de får lov å skyte de gaupene de selv ønsker å skyte. 

Det er bare så synd at det ikke er sånn lover og regler fungerer. En lov er ikke sånn at man kan heve seg over den når man selv synes den er feil. Det gjelder også dreping, av så vel mennesker som dyr. Det er derfor vi har Stortinget. 

Noen tar det enda lenger. Stortingsrepresentant Laila Davidsen (H) sa i 2017 til Dagbladet at vi ikke trenger rovdyr overhodet, fordi (sitat) «rovdyrene gir ingen verdiskapning». Her skulle derfor alle dyr vi ikke kan kapitalisere på renskes bort.

Det ble sagt i fullt alvor.

Sånn kunne jeg fortsatt. Nå er ikke verden svart-hvit, og man skal selvsagt diskutere seriøst bestandsregulering og uttak av dyr, innen gitte lover og regler. Cowboy-trusler og hjernedøde utsagn om å skyte alt som ikke lønner seg er ikke innenfor dette segmentet av tankegods. 

I fjor slapp fugleforskeren Martin Eggen boken «Uten fugler blir livet ikke det samme – hvorfor fuglene forsvinner, og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem».

Det er ei velskrevet, faglig dokumentert og både vakkert og trist skildret bok om alvoret som ligger bak det triste faktum at det blir stadig færre fugler. Den bør alle som er lette på avtrekkeren mot skarv, kongeørn, havørn og andre rovfugler lese.

Kanskje de vil lære noe.

Den største trusselen mot alt liv på jorden har verken pels eller fjær. Den er oss selv. Mennesket vil ikke bare dø av mangel på mat om vi ikke tar det med ro og puster litt med magen.

Vi vil også dø av kjedsomhet og den totale mangelen på mangfold og naturens blendende skjønnhet.

Har du ikke iakttatt en havørn kretse majestetisk i de øvre skylag, eller sett en skarv tørke vingene sine på et skjær ute i havgapet, misunner jeg deg det, som om det er verdens beste film du har gått glipp av.

Vi kan ikke bare skyte krykkja, skarven eller fiskemåsene for at vi synes de er plagsomme og for nærgående noen måneder i året. Ei heller gaupa, jerven, bjørnen eller ulven, fordi de spiser den samme maten som oss.

Om ordet sameksistens skal ha en reell verdi, og et innhold som gir mening, må det ligge en ydmykhet i bunn, samt en bevissthet om at naturen er noe vi deler med andre.