«Trad wife»-diskusjonen har nådd politiske kretser. I torsdagens Politisk kvarter sier arbeidsminister Tonje Brenna (Ap) at hun vil ha flere, ikke færre kvinner i arbeid. Mens Sylvi Listhaug (Frp) mener kvinner må få være hjemme om de vil.
Det Listhaug glemmer er at det i brorparten av menneskehetens historie har vært kvinner i arbeid.
De har gjort mer enn å holde hus og passe barn. De har høstet avlinger, foredlet dem og driftet gårdene. Slik det fortsatt er i mange deler av verden.
Kvinner i arbeid er normalen.
Det presserende spørsmålet i debatten om trad wivesglorifiseringen av tradisjonell husmorrolle, er derfor hvorfor enkelte kvinner trakter etter kjøkkenbenken?
, altsåSvaret er at fenomenet antagelig sier mer om tiden vi lever i enn at lønnet arbeid er naturstridig, slik «trad wife»-entusiastene hevder.
«Trad wife»-debatten
Dette er saken
19. mai skrev Shazia Majid en kommentar i VG om hvorfor romantiseringen av den såkalte «tradwife»-trenden er skadelig for unge kvinner.
En «Trad wife» er en forkortelse for «traditional wife», og viser til en bevegelse eller trend hvor noen kvinner ønsker å gå tilbake til en tradisjonell husmorrolle, slik den ofte ble sett på i 1950-tallet.
Det kom mange reaksjoner på kommentaren.
- Nestleder i KrF Ida Lindtveit Røse mente det var anti-feministiske holdninger.
- Vi må legge fra oss idéen om at kun lønnet arbeid er verdifullt arbeid, mente nybakt tvillingmamma og student Emilie Skoland.
- La kvinner være kvinner, skrev jusstudent Niousha Ghorbani.
- Også næringsminister Cecilie Myrseth og arbeidsminister Tonje Brenna er bekymret, og advarer.
Mange jenter og kvinner sliter med å møte alle kravene det moderne livet stiller.
Vi skal lykkes overalt og hele tiden.
På jobben, hjemme, med barna og barneoppdragelsen, med kroppsvekten og huden og forholdet til partneren og svigermor og venninnene og borettslaget – og ikke minst i sosiale medier, skiløypa og treningsstudio.
Det er ikke enkelt. Mange kvinner er i ferd med å brenne lyset i begge ender.
Les også: Advarer mot tradwives-trend
Og det begynner tidlig, allerede på skolen, hvor stadig flere jenter sliter så mye med prestasjonspress at det gjør dem psykisk syke.
Senere i livet har 70 prosent lønnet arbeid. I tillegg er det flere kvinner enn menn som tar seg av husarbeidet. Mens det først og fremst er kvinner som tar seg av det såkalte tredje skiftet.
Det blir mye. For mye for enkelte.
Og da kan en forstå at det kan friste med det tilsynelatende gode livet anno 1950, da mor hadde to arbeidsskift og ikke tre.
I en uhøytidelig spørreundersøkelse (poll) i VG mente 35 prosent at «trad wife»-tilværelsen hørtes forlokkende ut.
Det er ikke et individuelt problem. Det er et strukturelt problem.
Vi har en jobb-fritid-balanse andre sammenlignbare land kan misunne oss. Men, det er fortsatt ting å forbedre.
Svært mange norske kvinner jobber i omsorgsyrker, blant annet helsevesenet. De er preget av ubekvem arbeidstid, turnusarbeid og tungt fysisk arbeid.
Det kan ikke utføres fra hjemmekontoret. I tillegg har slike yrker en emosjonell kostnad. Medfølelse kommer ikke gratis. Ansatte i omsorgsyrker rammes av såkalt empatitrøtthet.
De som har hjemmekontor er «på jobb» og tilgjengelige hele tiden. Norge er en av verdens mest produktive land. Å prestere på elitenivå koster.
Alt dette betyr ikke at kvinner skal rømme fra arbeidslivet, gi fra seg økonomisk frihet og bli avhengig av en mann som kan forsørge dem.
Det betyr to ting: Menn må gjøre mer hjemme. Og vi trenger en enda mer bærekraftig arbeidsliv.
Så er det noe vi kvinner selv må ta ansvaret for. Nemlig å gi mer faen! Det gjelder også meg.
Vår hverdag har endret seg dramatisk bare de siste ti- femten årene. Det henger tett sammen med inntog av smarttelefoner og sosiale medier.
Alt er nå på utstilling.
Det er med på å forverre prestasjonspresset. Generasjon prestasjon er ingen spøk.
Selv en hobby som strikking er blitt mer om å prestere og lykkes med strikketeknikker som «german short rows» og «italiensk opplegg». Fremfor å pusle med noe av den enkle grunn at det gir en glede.
Det holder ikke lenger med at vi selv fremstår blankpolerte. Flere skal sågar prestere gjennom egne barn.
Vi løfter dem nærmest frem som små pokaler. Der vi halser både barna og oss gjennom utallige organiserte fritidsaktiviteter.
Selv frilek med kompiser i nabolaget skal organiseres av velmenende foreldre. Og foreldremøter er blitt mesterskap i kakebaking.
Da kvinner driftet gårdene var barn en del av produksjonsenheten. De dro lasset. Da kvinner var hjemmeværende og lagde maten fra bunnen av var det streng disiplin og barns underdanighet som gjaldt.
Barn var ikke verdens navle.
Vi skal ikke tilbake dit. Barn skal være elsket og sett som likeverdige i en familie.
Men trenger de å gå på turn-trening når de er to år gamle? Eller må de ha matpakker med hjemmebakt brød og hjerteformede agurker?
De må ikke det. La vær.
Slik vi skal la være å strebe etter uoppnåelig krav om kropp og utseende. Eller et pulserende sosialt liv vi kringkaster i sosiale medier hver eneste helg.
Sleng deg heller på sofaen, fremfor å krabbe under den for å finne frem hybelkaniner.
Kvinner har et ansvar for egen helse og velvære. Løsningen på tidsklemmen er ikke å bli «trad wife». En trend som har utspring blant religiøse fundamentalister og høyreekstreme.
Løsningen er å sette grenser. Både i det virkelige og i det digitale liv.
Kvinner i arbeid er normalen.
Det som er unormalt er at byrden fordeles ujevnt og sliter oss ut. Å drømme å bli husmor er å resignere. Å sette grenser er å opponere. Jeg heier på det siste.
Hva tenker du?Virker «trad wife»-livsstilen forlokkende? aJa, absoluttbNei takk!cUsikkerLes også
Hør mer om «trad wife»-bevegelsen i podkasten Giæver og gjengen:
Les også: Smak på den, Sanna!
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.