Kulturens problem er at det er skoler og velferd i den andre vektskålen

1 month ago 12


Kanskje har du litt barske dager akkurat nå. Det blir mørkere og kaldere. Livet byr på sine sedvanlige fartshumper. Men tenk deg om. Har du det fullt så fælt som de arme mennene og kvinnene som har ansvaret for budsjettene til kommunene og fylkeskommunene?

I går kunne NRK melde om store budsjettsprekker i Kommune-Norge. Det mangler penger til grunnleggende velferdstjenester. Behovene står i kø, midlene er ikke der.

Kanskje er det likevel mulig å ha det profesjonelt enda tøffere enn å være lokal eller regional finanspolitiker. Kanskje er du teatersjef eller festivalarrangør, og skal prøve å krangle deg inn på et budsjett der det knapt er penger til barnehager og eldreomsorg.

 Mange Oslo-borgere og teaterfolk demonstrerte mot avgjørelsen om å nesten halvere støtten til Oslo Nye Teater.

MØTTE OPP I REGNET: Mange Oslo-borgere og teaterfolk demonstrerte mot avgjørelsen om å nesten halvere støtten til Oslo Nye Teater.

Foto: Anna Rut Tørressen / NRK

Bergen sparer skarve 2,7 millioner på å la være å utbetale 33 kunstnerstipend. Oslo kutter nesten halve budsjettet til Oslo Nye Teater. Det høyt elskede Østensjø Barne- og Ungdomsteater mister også hundre tusen kroner på samme budsjett.

Hva angår de to store byene, opplever mange av de rammede kunstnerne det som ekstra provoserende at politikerne samtidig tar seg råd til å kutte i eiendomsskatten.

Og Vestfold fylkeskommune har bestemt seg for å trekke seg ut av Teater Ibsen, som de eier sammen med staten og Telemark fylkeskommune. Men når ett av tre ben knekker, er det nok til at teateret kastes ut i en usikker fremtid.

På en måte er det jo ikke rart det blir sånn. Kommunene og fylkeskommunene er gjennom loven pålagt en lang rekke oppgaver. De skal ha barneskoler og barnevernstjenester, fastleger, eldreomsorg, krisesentre og støtteordninger for psykisk syke. Fylkeskommunen må sørge for videregående opplæring, skolebusser og kraftproduksjon. For å nevne noe.

 Teater Ibsens fremtid er uviss etter at Vestfold fylkeskommune trakk seg ut. Teatret spiller mange av sine forestillinger på Festiviteten i Skien.

USIKKER FREMTID: Teater Ibsens fremtid er uviss etter at Vestfold fylkeskommune trakk seg ut. Teatret spiller mange av sine forestillinger på Festiviteten i Skien.

Foto: Britt Boyesen / NRK

På begge nivåer er det svært utfordrende for kulturlivet å nå frem med argumenter for at de bør få støtte når den økonomiske rammen blir trangere. For det ligger så mye i den andre vektskålen som veier blytungt.

Derfor har det stort sett vært om å gjøre for store kulturinstitusjoner å komme seg under staten, ikke kommunen eller fylkeskommunen, så sant de kan. For Oslo Nye Teater skulle det vise seg å være en katastrofe å være heleid av kommunen sin, noe som skjedde gjennom et makeskifte på nittitallet.

Kode, Bergens enorme kunstmuseum, takket selvbevisst nei til å havne under statlig styring omtrent på samme tid, og får dermed en langt mindre sum fra Kulturdepartementet i året enn hva storesøsteren Nasjonalmuseet får.

Årene siden den gang har vist at det har vært umulig for dem å få den finansieringen de trenger fra annet hold. I våres fikk samtlige ansatte tilbud om sluttpakke etter at den økonomiske situasjonen var blitt akutt.

 Tidligere i år fikk alle de ansatte ved Kode i Bergen tilbud om sluttpakke. Her ser museets publikum på "Last Dance" av Børre Sæthre.

SLITER ØKONOMISK: Tidligere i år fikk alle de ansatte ved Kode i Bergen tilbud om sluttpakke. Her ser museets publikum på «Last Dance» av Børre Sæthre.

Foto: Dag fosse

Det er ikke dermed sagt at det bare er smul sjø for teatrene og museene som er på statsbudsjettet. Det finnes neppe noen kulturinstitusjon i Norge som mener at de får nok penger. Men det er en forskjell som ikke bare handler om summene man har tilgang på, men også hva som ligger i den andre vektskålen.

Når du står på Kulturdepartementets budsjett, kjemper du ikke direkte mot skole og helse og vei, men mot folk som driver med noenlunde det samme. Du er en del av en nasjonal strategi, ikke en utgiftspost som krympes fordi de andre utgiftspostene ikke kan det.

Dette var grunnen til at kulturlivet slåss med alt de hadde da det var snakk om å legge kulturinstitusjonene på fylkeskommunalt nivå som en del av regionreformen. Det var heller ikke så lett å finne regionale politikere som ønsket seg å få en blåhval av et teater eller et symfoniorkester deisende inn på budsjettene sine. Det mest oppsiktsvekkende utslaget av reformen ville vært at Den Nationale Scene i Bergen, og filharmonien i samme by, skulle styres fra Førde, som hadde blitt gitt det administrative ansvaret.

FØRDE? Den Nationale Scene i Bergen kunne blitt styrt fra Førde. Her Emilia Roosmann og Tore Christian Sævold i en scene fra teatrets oppsetning av "Morgenstjernen".

FØRDE? Den Nationale Scene i Bergen kunne blitt styrt fra Førde. Her Emilia Roosmann og Tore Christian Sævold i en scene fra teaterets oppsetning av «Morgenstjernen».

Foto: Andreas Roksvåg / Den Nationale Scene

Faktisk var regionspolitikerne og kunstnerne stort sett hjertens enige i at de ikke ønsket å ha så mye med hverandre å gjøre. Kunstnerne ville gjerne slippe å argumentere for sin eksistensberettigelse hele tiden, på samme måte som politikerne gjerne ville slippe å forklare hvorfor millionene skulle renne ut for å lage kunst overfor velgere som ønsket seg tryggere veier. Daværende kulturminister Abid Raja fikk lagt ballen død, til allmenn tilfredshet.

Med alt dette i mente, er det tross alt imponerende hva lokale og regionale styresmakter i Norge har fått til, også på kulturfeltet. Moderne norsk kulturpolitikk ble til på syttitallet, da den regionale og kommunale forvaltningsstrukturen på feltet ble bygget ut. Siden åttitallet har kulturbudsjettene ligget ganske stabilt på rundt fire prosent.

Store deler av kulturlivet lever godt i samarbeid med lokale styresmakter som kan se behovene og etterspørselen med egne øyne. Men skjebnen til Kode, Oslo Nye og Teater Ibsen viser hvor uforutsigbart livet på dette nivået kan være.

 Abid Raja (V) fikk parkert den uønskede regionreformen for kulturen da han var kulturminister.

REVERSERTE KULTURELL REGIONREFORM: Abid Raja (V) fikk parkert den uønskede regionreformen for kulturen da han var kulturminister.

Foto: Maria Kleppe Vihovde

Samtidig er kultur et av feltene der du får mest igjen for relativt beskjedne summer. Pengene som tas fra kunstnerne i Bergen og teaterbarna på Østensjø når ikke langt på et stort budsjett. Men de betyr kolossalt mye for mottagerne, og for publikummet deres. Alle festivaler i Norge lener seg på en betydelig frivillig innsats, som bidrar til at inngangsbillettene ikke blir dyrere enn de er. En teaterforestilling på en stor scene eller et spel kan underholde tusenvis.

Det er også et felt fullt av ringvirkninger som ikke alltid er synlige. For det er ikke bare selve kulturinstitusjonene selv som skjelver når de ser på de økonomiske utsiktene. Musikk-, dans- og dramalinjen på St. Hallvard videregående skole i Lier kan nå bli fjernet, fordi Buskerud fylkeskommune må spare penger.

 Kode i Bergen har fått flere tunge oppgaver, og ikke nok penger, siden de valgte å forbi under kommunal styring på nittitallet.

SLITER: Kode i Bergen har fått flere tunge oppgaver, og ikke nok penger, siden de valgte å forbi under kommunal styring på nittitallet.

I et innlegg i Drammens Tidende peker skuespiller, regissør og dramatiker Erlend Rødal Vikhagen på hvordan tidligere elever på akkurat denne linjen som voksne jobber i det lokale kulturlivet, og står bak populære tilbud og forestillinger. Han etterlyser større forståelse og respekt for hvor talentene og ildsjelene kommer fra.

Prioritering har aldri vært enkelt. Men kulturstormene akkurat denne budsjetthøsten kan minne om at selv om kultur kan virke som et lett felt å spare penger på, er det en prioritering som kan bli kostbar på sikt.

Publisert 04.10.2024, kl. 19.20

Read Entire Article