Konsertanmeldelse Zara Larsson, Feelings: Svensk nær-perfeksjon

En nærmest feilfri popartist. Som fremdeles sliter med å bli en virkelig entertainer.

Zara Larsson under en opptreden i London tidligere i august. Foto: Steven Paston / Pa Photos / NTB

• 

• Kari Aarstad Aase

søndag 25. august kl. 00:54

Konsert: Zara Larsson
Feelings, Koengen, Bergen
Publikum: ca. 13 000

Noen bør undersøke om svenskene egentlig har dyrket fram Zara Larsson i et laboratorium.

Som det manglende mellomledd mellom ABBA og Robyn, gjør hun alt til den ypperste perfeksjon.

Hun danser, synger og rapper. Hun løper i trapper mens hun synger, og får det til (i motsetning til Britney Spears). Hun holder show uanstrengt gående i klokkerene 75 minutter. Sannelig er hun ikke blitt skuespiller også. Hun er popmusikkens ozempic.

Det eneste hun virkelig mangler er en verdenshit som alle kjenner.

Joda, hun har flere sånne «ååå, den ja!»-øyeblikk, men ingen som er så voldsomme at de kan brukes på skoleavslutninger og andre steder folk oppdager musikk.

Det er en påstand som blir delvis motbevist blant et mye tørrere bergenspublikum enn tidligere denne lørdagskvelden.

Responsen på de første låtene er mer jublende enn man skulle tro, og da spesielt på Fotball EM-låten «This One’s For You» (2016), som dukker opp i en tidlig medley med Tinie Tempah-samarbeidet «Girls Like» og den «Only Girl in the World»-klingende «Words».

Og her er vi tilbake på laboratoriet, for i Larssons katalog finnes det flere slike «nesten»-øyeblikk.

I Bergen betyr det blant annet «Look What You’ve Done», som snoker på «I Will Surive», samt den ABBA-nære «End of Time». På «Ammunition» kjører hun med åpne kort og plasserer «gimme, gimme, gimme»-verset rett over i nettopp ABBAs «Gimme! Gimme! Gimme! (A Man After Midnight)».

Det smått triste er at dette greper gir kveldens største jubel. I alle fall før den virkelige «ååå, den ja!»-låten hennes: «Lush Life».

Merkelig nok er det mindre begeistring for den virkelig gode låten fra årets album, «You Love Who You Love». Mens påfølgende «It Ain’t My Fault» ironisk nok får det til å begynne å regne igjen.

Det er omtrent her hun tar seg tiden til å introdusere det fantastiske bandet hun har med seg, et rent kvinnelig ensemble inkludert fire dansere, totalt ti personer på scenen. Så får man heller tilgi at hun hopper mellom engelsk og svensk, og til tider virker litt usikker på hvor dette «Feelings» faktisk er.

Noen verbal entertainer er hun langt ifra.

At avsluttende «Can’t Tame Her» smaker av både Pointer Sisters og Flashdance betoner bare det innledende poenget: Om man skal oppsummere popmusikk på svensk, så trenger man egentlig bare Zara Larsson.

Så får noen andre svare på om det er karrieren hennes eller valutautfordringer som gjør at dette er fjerde gangen hun står på scenen i en norsk by denne sommeren.