Konsertanmeldelse: Olivia Rodrigo, Unity Arena: Leve Olivia!

4 months ago 38

Olivia Rodrigos første konsert i Norge ble en kjærlighetsaffære med publikum.

Marius Asp

tirsdag 28. mai kl. 22:38

KONSERT

Olivia Rodrigo

Unity Arena, Fornebu

Publikum: Rundt 25.000

Aktuelt album: «GUTS»

Svært få artister kan skilte med et like kjapt og målbevisst byks mot poptronen det siste tiåret som den amerikanske megastjernen Olivia Rodrigo.

Jada, 21-åringen har et svært veloljet bransjemaskineri i ryggen. Men det er hennes særegne kombinasjon av popteft, 90-tallsnysgjerrighet og fingerspissfølelse for tenåringstrikoloren – raseri, kåthet og sjalusi, i tilfeldig rekkefølge – som har løftet henne til himmels.

Debutplaten «Sour» (2021) ble fullt fortjent en umiddelbar kioskvelter. Fjorårets «Guts» var faktisk bedre i alle vesentlige ledd, med et mulig unntak av det kommersielle. Men er to album i det hele tatt nok til å bære en konsert av dette kaliberet?

Telenor Arena har nylig blitt omdøpt til Unity Arena, uten at det tilsynelatende har medført de helt konkrete endringene i Fornebus betongkledde og klangsvøpte hjerte. Dermed blir lydkvalitet en annen avgjørende x-faktor denne kvelden.

Bussturen fra Oslo til Fornebu er lang og utmattende, og den krones med aggressivt øsregn og passe nære lynnedslag under spaserturen fra busstoppet til arenaen. Vel innendørs tilsier imidlertid stemningen at de fleste synes det var verdt det. Vibben er forventningsfull og gemyttlig på grensen til barnevennlig.

Kvelden klaskes i gang med «Bad Idea Right?». Lyden er oppsiktsvekkende elendig, og «Ballad of a Homeschooled Girl» lider under samme skjebne. Men allerede halvveis inn i sistnevnte blir det klart at hovedpersonen ikke lar seg hemme av den slags bagateller.

Påfølgende «Vampire» er noe av det allsang-villeste og mest rørende undertegnede har opplevd i denne arenaen. «You guys are singing loud», slår hun fast etter en versjon av «Drivers License» som truer med å røske taket av lokalet.

På The Cure-klingende «Pretty Isn’t Pretty» kommer både band, dansere og hovedpersonen til sin rett. «Love is Embarassing» gjentar formatet, men blir like fullt kveldens første nedtur.

Magien kommer og går i rykk og napp etter dette. To låter sunget fra en halvmåne over publikum føles først og fremst som en overgang. Her får Rodrigo vist frem sitt betydelige grep om sine fans, men musikalsk blir det en smule uengasjerende.

Taylor Swift-inspirerte «Lacy» er til gjengjeld rystende vakker, og «So American» halser ikke langt bak. Selv «Across The Universe»-hermende «Happier» fungerer i kraft av den øredøvende deltagelsen fra salen.

Fra og med «Deja Vu» henger det aller meste på greip, også mer rocka numre som «Brutal» og «Obsessed». Men Olivia Rodrigos storhet blir aller tydeligst når hun lar seg løfte av omgivelsene.

Det gjør hun ofte nok denne fuktige og lumre maikvelden til at Unity Arena allerede kan begynne å leve opp til sitt nye navn.

Read Entire Article